Moss bys historie - Moss Historielag

162 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Tømmerfløting på Vansjø: Mange
vil ha vanskelig med å kjenne igjen
Vansjø og Krapfoss på dette stikket
av Edy fra år 1800. Åpenbart har
han overdrevet kontrastene i landskapet
for å få frem en romantisk
eller dramatisk effekt. Bildet gir
imidlertid et mer realistisk inntrykk
av hvor omfattende tømmerfløtingen
var på denne tiden.
for ham, lykkedes det ei altid, og det er tvilsomt om Boet dækker,
helt.» Peder Herfordt var død noen år tidligere. Han hadde
kjempet hardt mot krisen siden 1804, men hans bo balanserte så
vidt med overskudd. Peter Tyrholm, som også eksporterte trelast i
disse årene, slet med store vanskeligheter.
Heller ikke Chrystie-familien gikk fri for krisens herjinger. I
1819 måtte Andreas Chrystie nedlegge sin handelsvirksomhet. I
1826 gjorde hans sønn Hans det samme. Han hadde hatt problemer
i mange år allerede og hadde bare holdt seg på bena fordi hans
onkel David stilte garantier.
Fordi det ble dyrt å eksportere, ble etterspørselen etter skog
mindre. Det gjaldt ikke bare eksport. Det førte etter hvert til at
bøndene la om til sjølberging. Og når de ikke fikk solgt skogen sin,
dyrket de mer og kjøpte mindre korn enn før.
Det hersker en klar sammenheng mellom krisen for de to
hovednæringsveiene i Moss i tiårene etter Napoleonskrigene. For
kornimportørene ble også, i andre instans, rammet av den krisen
som trelasteksportørene sto med begge bena oppi.
Mange norske trelasthandlere måtte i disse årene skipe last med
tap fordi det var den eneste måten de hadde til å holde hjulene i
gang og bevare kapitalen. Men om de hadde hatt lavere gjeld,
kunne de muligens lettere ha redusert aktivitetsnivået.
I Moss var det imidlertid én mann som mestret krisen. Derfor
trekkes han ofte frem som et unntaksmenneske også i nasjonal
sammenheng. David Chrystie kom bedre fra krisen enn noen
annen av de store norske trelastpatrisierne. Hva skyldtes det?
Sannsynligvis var det fordi han nedbetalte store deler av sin gjeld
under høykonjunkturen tidlig på 1800-tallet.
Det var nervepirrende å drive stort i de dager. Trelast var en
sesongbetont virksomhet. Bankene var meget dårlig utviklet. Man
trakk gjerne på kreditten om vinteren og på vårparten, men