Moss bys historie - Moss Historielag

241 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Karjoler og kareter
Tre veier førte til Moss, og de samme tre veiene førte reisende ut av
byen. Turen kunne gå nordover forbi Jernverket. Storebro og
Lillebro besto den gang fortsatt av trebjelker i spenn. Fra Verket
snodde veien seg videre nordover gjennom Mosseskogen til Vestby
og videre mot Christiania.
Veien sørover delte seg ved Dilling. Derfra gikk en vei forbi
Værne kloster og Evje og ned til Larkollen. Der var det havn og
enkelte båtforbindelser. Hovedferdselen gikk via Råde til Fredrikstad
og Fredrikshald.
Moss hadde også en vei vestover, over Jeløy til Tronvik. For
derfra var det mulig å få fergeskyss over Christianiafjorden til
ladestedet Horten.
For utenlandske reisende fantes bare disse tre veiene. Det var
bare de som holdt den standard som gjorde det mulig å ferdes
sivilisert. Nå som veiene var blitt bedre, betydde komfortabel
reising firehjuls kurwogner, til dels også tidens statuskjøretøy,
kareter. Det var en forbedring sammenlignet med de ukomfortable
tohjuls karjolene, som hadde vært vanlige tidligere i århundret, og
som ennå preget dårlige veistrekninger i andre deler av landet.
Mary Woolstonecraft, som reiste på de bedre veier i Smålenene
og «Grevskaberne» på den andre siden av fjorden, var begeistret.
Hun har siden fortalt at hun syntes de norske hestene var
uovertrufne, og fant veiene utmerkede.
Når de tre hovedveiene til Moss var i bra stand, sett med
samtidens øyne, skyldtes det nok delvis at disse veistrekningene
ikke var altfor vanskelige å vedlikeholde, og at det var mange om å
dele på oppgavene. En egen veiskatt dekket nå utgifter forbundet
med reparasjon av veiene. Men det var, som før, bøndene som
utførte arbeidet. At generalveimesteren hadde vært bosatt i Moss
tidligere i århundret, er en mulig tredje forklaring på at veiene var
relativt gode rundt Moss.
Bøndene hadde ikke bare plikter, de hadde også rettigheter i
forhold til disse veiene. Alle eiere av matrikulert jord hadde
eksempelvis rett til gratis skyss over fjorden fra Tronvik.
Også når det gjelder kommunikasjonsforhold, heller Christen
Pram malurt i begeret. Han beklaget seg fælt over sine reiser. Det
var imidlertid ikke vedlikeholdet av veiene han klaget over, det var
forholdene ved landets skysstasjoner. For ifølge ham var de verst
nettopp i Smålenene.
Noen bønder var etter loven forpliktet til å bistå med skyss.
I denne delen av landet hadde de aldri de hestene de skulle ha. Selv
om man hadde meldt sin ankomst på forhånd, ble det venting på
hver skysstasjon.
Pram klaget fælt over strekningen på hver side av Fredrikstad.
I Moss var det verste at det ikke fantes en egen skysstasjon inne i