Moss bys historie - Moss Historielag

337 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Pratsom lege: Bergenseren Andreas
Heiberg (1814—1880) praktiserte
i Moss i mesteparten av sitt voksne
liv og ble etter hvert utnevnt til
byens første distriktslege. At han var
en populær mann, fremgår av at
han også ble valgt ti! ordfører.
syke i Moss som stolte på Andreas Heiberg. Han var en vital og
snakkesalig bergenser med ti barn og var blitt utnevnt til distriktslege
to år tidligere. Før det hadde det variert svært i hvilken
grad legene fikk bidrag fra byen eller staten til sin virksomhet.
I noen år hadde det faktisk ikke vært noen offentlig ansatt lege i
Moss, bare en amtsfysikus i Sarpsborg og en distriktslege i
Eidsberg. Men Heiberg hadde praktisert i Moss i hele sitt voksne
liv, så det var ikke rart man valgte å utnevne nettopp ham da man
fikk midler til det.
I tillegg til Heiberg var det andre leger i Moss. De drev
utelukkkende privat praksis. Den ene, Jørgen Nyegaard, var en
slags «onkel» av Helga Sundt, ettersom han var svoger av «bestemor
Blom».
Det er imidlertid grunn til å tro at den mest omsvermede legen,
blant byens damer i det minste, var den tredje av legene, Ludvig
Mordt. Ham hadde nemlig alle lov til å synes synd på og forsøke å
trøste. Han var 41 år, men var blitt enkemann noen år tidligere.
Han hadde vært inngiftet i Chrystie-familien, men hadde nå mistet
både sin kone og sin svigerfar i løpet av kort tid.
Om kopper var en sykdom som konstant rev bort deler av
befolkningen i Moss, er det tvilsomt å snakke om noen koppeepidemi
på noe tidspunkt, selv ikke de to gangene i 1870-årene
hvor sykdommen grep uvanlig hardt om seg blant de voksne.
Én epidemisk sykdom truet imidlertid Moss også på 1800-tallet,
og resultatene var like grufulle hver gang denne ubudne gjesten
meldte sin entré.
Hele tre ganger ble Moss angrepet av koleraepidemier på
1800-tallet. I 1833 kom sykdommen til byen første gang og nådde
Værlen med en fraktemann fra den andre siden av fjorden. I løpet
av kort tid grep koleraen om seg, og hele 56 personer døde,
fortrinnsvis folk på Værlen og Jernverket, der man var mer
trangbodde og hygienen var dårligere.
I anledning av denne sykdommen ble det ansatt en ny lege på
byens lille, tre sengers sykehjem, med spesielt ansvar for sykdommen
så lenge den varte. Men om sykdommen syntes å ha
avsluttet sine herjinger innen utgangen av året, kom den tilbake
neste høst, også denne gangen sjøveien.
Koleraen på Moss ble denne gangen nasjonalt kjent, fordi et
dampskip på vei til Christiania hadde nektet å legge til i Moss.
Dette forårsaket senere en heftig debatt i Morgenbladet om
hvorvidt og i hvilken grad kapteinen hadde handlet riktig.
Også dette året døde mer enn femti mossinger av kolera. Nå valdet
ikke lenger noen som ikke kjente mange som var døde. Så gikk
det heldigvis mange år uten koleraangrep. Og neste gang sykdommen
hjemsøkte landet, ble Moss skånet.
I 1853 kom koleraen for tredje og siste gang til byen. Et nytt
sykehus var bygget i 1848 nede på Værlesanden, på den samme
tomt som det gamle sykehjemmet. Det synes ikke å ha vært til noen