Moss bys historie - Moss Historielag

353 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Siden valgte man hans svigersønn. Og etter dette satt Ignatius
Wankel på Kambo en lang periode som ordfører.
De kondisjonerte familiene på storgårdene rundt Moss var
knyttet sammen via en rekke bånd, som først og fremst var av
familiær karakter. Forfatterinnen Barbra Ring har i en erindringsbok
også skildret omgangs- og selskapslivet i Moss med
omegn. Hun legger vekt på forhold vel ti år senere. Men noen av
hennes treffende karakteristikker var sikkert like gyldige i 1865.
Hun følte nemlig at «hele Moss» var beslektet og besvogret.
«Naar jeg tenker paa byen og omegnen, særlig da Jeløen, synes
jeg det ligner et telefonkart, hvor det gik linjer paa kryds og tvers,
fra stationerne: Sandberg, Peterson, Wankel, Thorne, Sundt, med
gamle fru Blom født Sandberg, i første ekteskap Peterson — som
hovedcentral på Grønli, hvor alle tråder møttes.» Helga Sundt, som
nå bodde på Alby, kjente alle disse gårdene gjennom slekt og
venner alt som ung pike. Bestemoren bodde jo på Grønli og
onkelen på Reier. Også fru Wankel på Kambo var i slekt, hun var
hennes grandtante.
Siden skulle Helga Sundt gifte seg med Valentin Sibbern, som
var arving til Værne kloster. Bryllupet ble holdt på Alby — midt
mellom to baller hos amtmann Sibbern på Carlberg og godseier
Thorne på Evje, forteller brudgommens fetter, Fredrik Gerner, i
et brev. Helgas vakre søster Anna ble siden gift med Carl Gerner
og ble dermed den nye frue på Melløs. Alliansene blant de
velstående i Moss var tette, og de var mange. Så mye mer
ugjennomtrengelig ble de. Og desto skarpere ble skillet utad, mot
alle som var annerledes, utenfor, de som «bare» var bønder eller
håndverkere.
Bygdematadoren på Ramberg
De kondisjonerte familiene i og rundt Moss var egentlig ikke så
mange. Det virker bare slik. For «Gernerane» og de andre «fine»
var lette å få øye på i sine staselige vogner når de var ute og kjørte
den gang. Og de dukker lett frem for våre øyne når vi i dag går
gjennom eldre kilder.
Straks vi begynner å telle dem, endrer bildet seg. Om det var
mange kondisjonerte sør på Jeløy, så var de herrene som kledte seg
fint og drakk franskbrennevin til kaffen, ikke i flertall i resten av
Moss landsogn. Størsteparten av gårdene ble nemlig drevet av
selveiende bønder i mer tradisjonell, «norsk» forstand. Det dreide
seg om i alt femten gårder, fortrinnsvis nord på Jeløy og i
Vassbygda.
Også disse gårdene var av vekslende størrelse. Noen få av dem
var tidligere husmannsplasser som nå var blitt til små familiebruk,
som smågårdene nordøst på Jeløy: Kongshavn, Kullebunn, Kippenes
og Hesteløkka.