Moss bys historie - Moss Historielag

82 Barokk og pietisme
forstummet, hadde hans sivile praksis tiltatt. Og andre leger hadde
det ikke den gang vært på stedet.
I løpet av Riecks lange virke i distriktet så han andre leger
komme og gå, særlig mot slutten av krigene mot Sverige i
1710-årene. «Diderick doctor» var en annen tysker som må ha
virket i byen en kort tid i 1720-årene. Skikkelig konkurranse om
inntekter og pasienter fikk Rieck likevel ikke før en annen tysk
«kirurg», Joachim Bendz, kom flyttende til distriktet, også han i
hælene på soldater, for han var tilknyttet dragonregimentet i
Rygge. Bendz bodde lenge i Drøbak, men nettopp i 1 740-årene
flyttet han nærmere byen og slo seg ned på gården Nes på Jeløy.
Om man ikke hadde tillit til knivkunstene til Rieck eller Bendz,
fantes det imidlertid andre man kunne henvende seg til. Det fantes
flere kloke koner, overtroen florerte livlig. Vi vet ikke hva Rieck
mente om den slags konkurranse, bortsett fra at han var sakkyndig
da én klok kone i byen, Karen Lucasdatter, ble fradømt retten til å
praktisere sine kunster. Saken var ekstra komplisert fordi både
Karen og hennes søster Dorte påberopte seg å ha fått opplæring av
sin far, en annen tysker, som åpenbart må ha hatt en viss skolering
som feltskjær.
I utgangspunktet synes både Rieck og underfogden å ha vært
liberalt innstilt overfor Karen. Men etter hvert som Rieck begynte
å eksaminere henne, mistet han troen. Da det ble klart at en god del
av Karens pasienter, fem-seks menn inkludert hennes egen husbond,
en skomaker, hadde strøket med under kurene, ble hun
fradømt retten til å praktisere videre og tvunget til å betale en bot
til de fattige.
Disse dødsfallene kunne gi grunn til ikke å stole på de kloke
konene heller. De syke hadde da en siste mulighet: De kunne ga
direkte til byens apotek. For kanskje hadde provisor Hans Jansen
noe å tilby? I 1743 hadde byen Moss hatt apotek i seks år. Det var
riktignok en filial under «Kong Salomons Apothek» i Fredrikstad.
Jansen selv fikk derfor bare en mindre del av fortjenesten. At byen
hadde apotek, viser likevel at medisiner var tilgjengelige for den
som trodde på dem.
I året 1740 og de tre årene som fulgte, hadde dødeligheten i
Moss vært særlig høy. På fire år var det dødd 344 mennesker, mens
det var født bare 219. Det var riktignok helt vanlig at dødeligheten
lå høyere enn fødselstallene i byene på denne tiden. Byene klarte
aldri å holde folketallet oppe ved egen hjelp, men var avhengig av
innvandring. I de årene som nettopp var gått, hadde dødeligheten
imidlertid ligget enda høyere enn vanlig.
Schiøth mente at en egen flekkfeber og en blodsvkdom hadde
herjet spesielt hardt. Den dårlige kornforsyningen hadde nærmest
medført en epidemi som vi må kunne identifisere som tyfus. På den
annen side var det åpenbart dårlig stelt med kjennskap til medisin i
byen. Schiøth kjente selv en medikus, og refererte en del råd fra
ham. Feltskjær Rieck hadde Schiøth derimot liten tiltro til.