Moss bys historie - Moss Historielag

356 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje':
Bønder og arvefølge
Selv ikke Gudmund Olsen kunne kjøpe opp all jord i sognet.
Verken Nordre Ås eller Nes-gårdene hadde han lykkes i å få hånd
om. Nordre Ås var den eneste gården på Jeløy der realitetene
svarte til den populære forestilling man gjerne har om bondegårder:
at samme slekt sitter på gården generasjon etter generasjon.
Heller ikke på Nordre Ås fulgte imidlertid sønn på far i ubrutt
rekkefølge. Anders Nielsen, som eide gården i 1865, hadde selv
overtatt den etter sin mormor. I 1865 var Anders nylig blitt
enkemann og bodde sammen med sin søster, Karen Anne, som
også var enke. Hun bodde på gården sammen med sin datter, som
hadde giftet seg med gårdsgutten. Det var deres sønn som så senere
hen skulle overta gården.
I Vassbygda dominerte også bøndene. Her hadde de levd mer
isolert, men også vært bedre beskyttet mot byfolks interesser enn
på Jeløy. I 1860-årene satt enken Marte Larsdatter nå på hovedbølet
på Dillingøy med sin sønn og stesønn og en skare tjenestejenter,
mindre barn og pleiebarn. Det ble mange munner å mette, men
også barn kan jobbe, så hun hadde slik sett også mye billig
arbeidskraft til disposisjon. Dessuten lå det fem husmannsplasser
under gården, og med plassene fulgte pliktarbeid og penger.
To av de andre store gårdene øst for Moss, Gashus og Nore, var
nå begge blitt delt i to bruk. Og til sammen var det en rekke
husmenn med jord foruten tjenere på selve gården.
På Vanem bodde nå en mann ved navn Anders Larsen. Han var
født på Tørfest i Vestby, men var via et heldig giftermål kommet til
Vanem. Anders Larsen hadde vært fjorten år yngre enn sin kone da
de giftet seg. Og barnløshet og stor aldersforskjell mellom ektefellene
syntes å være problemer som gikk i arv på Vanem. Nå satt
Anders tilbake som barnløs enkemann, 75 år gammel.
Alene bodde han likevel slett ikke. Han hadde for det første en
gammel gårdsgutt som bare var ett år yngre enn ham selv, og
hadde bodd nesten like lenge på gården. I tillegg hadde Anders to
unge «drenger». Til å stelle for seg hadde disse karene en ung
«husholderske» på 23 år. Hun hadde til oppgave å holde orden på
tre tjeneste«jenter» i alderen 48 til 27, og dessuten på alle mannfolkene.
Hvordan hun klarte det, kan man undre seg på. En
fostersønn på seksten år var gårdens yngste beboer. Han var født
på Moss. Om han var i slekt med noen på gården, vet vi ikke.
Hvem skulle så overta på Vanem? Kanskje følte Anders at man
måtte bryte skikken med de store aldersforskjellene mellom mann
og kone der på gården. Eller kanskje følte han seg for gammel til å
gifte seg igjen. Han valgte i alle fall å sørge for arvefølge på gården
på annen måte. I 1867 sendte han bud på sin nevø fra Tørfestgården,
Jørgen Hansen Tørfest. Senere tok også han etternavnet
Vanem. Slik gikk det til at slekten fra Tørfest konsoliderte seg på
Vanem gård.