Moss bys historie - Moss Historielag

231
Jordeiendomsforhold 1802.
i-iE,d„. fTT ,d ,;;,"",?"?, ni;;
1 I Bernt Anker UJog pminel.. -. - I , ln
Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
drivhus. Den fikk sterkere innslag av engelsk, fri hagearkitektur
enn av fransk geometri. Det var da også det engelske forbildet som
skulle bli fremherskende i Jeløy-hagene utover på 1800-tallet.
Dovne bønder?
Chrystiene dominerte søndre Jeløy. I 1792 kjøpte Bernt Anker så
Kambo og den jorden som hørte til, av Henrich Lachmann, som
hadde eid gården siden 1773. Dermed eide han mesteparten av
jorden fra Jernverket til Såner, foruten Rosnes med tilliggende
jorder på Jeløy. Var det så noe igjen til bøndene?
I 1801 var bare tre gårder på søndre Jeløy i bondeeie: Rød, Kase
og Tronvik. Det skulle ikke vare lenge før også de ble oppkjøpt og
tatt i bruk for mosseborgernes behov.
Margrethe Willadsdatter forsto godt hvor utviklingen bar.
11813 var hun 56 år. Enke hadde hun vært i mange år, og fire barn
hadde hun å sørge for. Nå solgte hun slektsgården Alby til byfolket
og kjøpte i stedet ny jord til sine etterkommere på nordre Jeløy. Av
jorden som hadde ligget under Alby, fikk Chrystiene sin del,
kjøpmann Bøckmann en del og Momme Peterson en tredje del.
Tyve år senere skjedde noe lignende med Kase og Tronvik.
Nordre Jeløy var imidlertid bondeland. Det samme var de indre
deler av Vassbygda. På denne tiden var jordveien i sognet som
helhet delt nokså halvt om halvt mellom selveierbønder og borgere.
Målt i antall gårder ble det sågar mest bondejord. Men
hvordan levde bøndene? Og hvordan drev de jorden?
«Hans Munterhed er geleidet med Frimodighed, Trældoms
Frygt spores ingenlunde hos Bonden.» Slik skrev presten og
geografen Jacob Nicolai Wilse før sekelskiftet. Det var en positiv
uttalelse!
Wilse følte seg samtidig tvunget til å modifisere sitt generelle
inntrykk. Bøndene i Smålenene var store unntak: «Nederdrægtighed,
Dovenskab og Liderlighed har her i disse Egne meget
tiltaget.» For enda klimaet lå til rette for korndyrking og kornsalg,
drev bøndene med kjøring av tømmer, ved og kull og forsømte
kornproduksjonen. Kjøpmannsstanden lokket dem til det. Resultatet
ble at bøndene fikk alle sine disponible inntekter fra skogen.
I neste instans fikk de enda mindre tid til jordbruk. Dermed ble
de tvunget til å kjøpe korn. Inntekten fra skogsdriften ga dem
anledning til det. Som årene gikk, ble dermed bøndene vevet mer
og mer inn i denne mekanismen, og de ble stadig mer fanget i
borgerskapets grep.
Christen Pram var både forfatter og økonom. Det har derfor
vært vanlig å tillegge hans vurderinger stor vekt. Vel ti år senere
skrev han nesten nøyaktig det samme som Wilse. Bøndene rundt
Moss hadde for det første ikke særlig gode kår, sammenlignet med
bøndene lenger inne i landet.