Moss bys historie - Moss Historielag

96 Barokk og pietisme
Slike vakkert utskårne stoler med
gyllenlær fantes det mange av i de
bedre Mossehjemmene. Det sikret
arbeid til snekkerne og vakre møbler
til de rike. Hans Thaulow hadde
selv 22 slike stoler. Speilet er også
laget rundt midten av 1700-tallet.
Det fantes både gode snekkere og en
glassmester i byen. Det er nærliggende
å gjette på at speilet ble laget
i forbindelse med Andreas Chrysties
innflytting i sitt nye hus i 1740, og
speilet var siden i familiens eie i '
mer enn 150 år.
Siden kom de kongelige og deres følge landeveien fra Christiania
til Moss. Dermed kom de til å ta inn hos Hans Thaulow og
tilbringe natten der. Ved siden av inngangsporten hans var det
arrangert en liten æresport av grønt «og intet videre», står det a
lese i Kierulfs bok om norgesreisen.
Neste dag ble det imidlertid gjort mer stas på de kongelige. To
norske militærregimenter hadde tilhold i egnen, ledet av hver sin
høye offiser, Henrik Jørgen Huitfeldt og Paul Beenfeldt. Både
Beenfeldts dragoner og Huitfeldts infanterister stilte derfor opp til
parade. Kongen utnevnte som takk for dette begge de to militære
befalingsmenn til brigaderer.
Om kvelden fulgte kongebesøkets høydepunkt, sett med mossingenes
øyne. Byens borgere fikk da tillatelse til å se majestetene
spise. Borgerskapet sto, de kongelige satt. De kongelige åt og drakk,
mossingene stirret. Det hele var meget ærefullt. I samtiden ville
man ha opplevd det som både unaturlig og støtende for gemene
borgere å spise sammen med de kongelige.
Ettersom kongen var himmelhøyt hevet over alminnelige mennesker,
måtte dette stilles til skue på en representativ og ærerik
måte. At mosseborgerne fikk se på de kongelige, var derfor den
største lykke de kunne oppleve. Også en engelsk kaptein som
hadde ankret opp i Mossesundet, fikk være med på herligheten
med sin hustru. Han ble så begeistret og lykkelig at han reiste ut til
sitt skip og avfyrte sin egen, private æreskanonade.
Kongen, som verdsatte engelskmannens entusiasme, sendte
ham til takk en ladning vin, «at han kunde slukke den sterke
Hidsighed» som han kunne ha forårsaket om bord.
Neste dag dro de kongelige videre landeveien mot Fredrikstad.
Bare «hendes Durchlauchtighed», markgrevinnen, ble igjen hos
Thaulow. Hun var nemlig ikke helt i form. Noen dager senere var
hun restituert, og kongen og dronningen tok henne opp i sitt følge