Moss bys historie - Moss Historielag

180 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Fattigfolk i disputt: Tegning av
C. V. Eckersberg fra begynnelsen av
1800-tallet.
hele familien. Familien hadde et kvinnelig overhode, hun var na
bestemor. Det var Margrethe Nadelsteen, som var enke, i likhet
med Johanne Graw.
Nå, i 1801, drev Margrethe «høkeri» og vertshus. Hun drev
utskjenkning og solgte småtterier både til befolkningen i Moss og
til bøndene omkring. Hennes mann hadde vært skomaker, men var
etter hvert kommet til å drive mer og mer allsidig. Det ble fortsatt
drevet skomakerverksted i huset, men denne næringen var nå
overtatt av en mann som het Niels Hagelsteen. Margrethe, hennes
to døtre og svigersønn drev selv høkeriet og vertshuset.
Noen år tidligere, mens mannen ennå levde, hadde Margrethes
navn vært på alles lepper i den lille småbyen Moss. Saken var at en
strid mellom henne og hennes mann hadde utviklet seg til en
rettssak.
En kveld hadde Gotthard Nadelsteen kommet full hjem og bedt
Margrethe skjenke opp litt brennevin til ham. Hun mente imidlertid
han hadde fått nok som det var, og ga uttrykk for det. Hva
var det for toner! Satte konen seg opp mot ham? Hvordan kunne
hun det? Som husfar hadde han «Meer at sige i sit Hus end
Kongen af Dannemarck, ja meere end Guds Søn i Himmelen». Det
hjalp ikke på hans humør at hun hadde laget kokt fisk til ham. Han
tok trauet med fisk og kastet det i hodet på sin kone og ropte: «Det
faar du ja, Fisk, din Canalie!» Siden gikk han løs på henne og slo
henne.
Hvordan har det seg så at vi kan ha så inngående kjennskap til
en huslig scene hjemme hos familien Nadelsteen? Saken var den at
det var vitner til stede. Fordi familien ikke bare holdt på med
skomakervirksomhet, men drev vertshus på si, var det alltid folk i
huset, folk som spiste med dem og observerte deres huslige scener.
Ingen person av håndverkerstand oppholdt seg noensinne alene i et
rom. Mann og kone var aldri alene, verken natt eller dag. Begrepet
«privatlivets fred» ga liten mening på Margrethes tid.
Margrethe Nadelsteen var imidlertid en stolt kvinne. Hun fant
seg ikke i å få fisken slengt i fjeset og å få slag av en mann som
sammenlignet seg med kongen i København. Hun var voksen og
kjente sine rettigheter. Derfor forlot hun hjemmet og de to halvvoksne
barna. Og i den situasjonen ble selv Nadelsteen, som hadde
følt seg som Guds sønn, fullstendig hjelpeløs, og man kunne i
ukevis se ham reke rundt i byen på leting etter sin kone.
Først senere nådde mann og kone frem til en slags forsoning,
men først etter at det hadde vært full offentlig oppvask om saken.
Det hadde vært det ene avhøret etter det andre på rådhuset, og
flere vitner hadde uttalt seg om forholdet mellom ektefolkene. Hun
hadde forlatt mann og barn. Han hadde slått sin kone. Om det ble
forsoning mellom ektefolkene, ble de likevel dømt av folkesladderen.
Hvem som der fikk hardest medfart, vet ingen i dag.