Moss bys historie - Moss Historielag

33 Barokk og pietisme
Ingen av de to hovedgatene, verken den øvre eller den nedre
gaten, var brolagt. I de mest beferdede delene av gatene var det en
slags fortau og renner for vannet, slik at man normalt kunne ferdes
tørrskodd. Kanskje var det fortauene som fikk sognepresten til å
kalle de to gatene «anseelige» et par år senere?
Heller ikke fantes det gatelys i byen. I den mørke del av året var
det derfor temmelig dystert å ferdes utendørs.
Heller ikke hadde man vannposter på denne tiden. Vann hentet
hver og en i brønner som var gravd på den enkelte eiendom, om
man da ikke tok seg turen helt opp til Vansjø for å hente vann.
Siden det var en del plass mellom husene, ble likevel sanitærforholdene
bedre enn i de større byene i landet, hvor kloakken på
denne tiden fløt midt i gaten. Det slapp man i Moss, hvor selv det
simpleste hus hadde sin bakhage og veien ned til sundet var kort
både for rik og fattig.
Luksusskatt — og 43 spørsmål
Om året 1743 for Peder Ellingsen bare var ett blant flere dårlige år,
var dette året litt mer spesielt for byen Moss. Det året skrev både
byfogden i Moss og sognepresten i Rygge hver sin beretning, eller
beskrivelse, av Moss. Det danske kanselli hadde sendt ut en serie
med 43 spørsmål om topografiske og økonomiske forhold. Både
presten og byfogden besvarte spørsmålene, noen ganger svarte de
på samme spørsmål, andre ganger delte de dem mellom seg. De
hadde hver sine interesser og spesialkunnskaper. Men til sammen
redegjorde de både for geografi, demografi, økonomi, helse, dyreog
planteliv, talemål og mer til.
Det var første gang Moss ble gjort til gjenstand for en slik samlet
beskrivelse. Derfor er det naturlig å bruke nettopp dette året som
utgangspunkt når vi skal ta byen Moss nærmere i øyesyn.
Det er ytterligere en grunn til at året 1743 åpner et særlig klart
kikkhull inn til det gamle Moss. Kong Christian VI skrev nemlig ut
en ekstraskatt 23. august dette året. Atter brygget det opp til krig
med arvefienden, Sverige. Utgangspunktet denne gang var en strid
om hvem som skulle bli tronfølger i Sverige. Virkelig krig ble det
ikke, men soldatene led, og embedsmenn og borgere måtte betale
penger for opprustningen. Kongen var imidlertid en mild mann,
og han åpnet derfor sin forordning med å unnskylde seg: «Vi have
brugt alle optænkelige Midler til fremdeeles at see dem allernaadigst
for extraodinaire Paabuder befriede .. .» Men han kunne ikke
la være å skrive ut mer skatt. For opprustningen satte ham i akutt
pengenød.
Slik denne ekstraskatten var tenkt, skulle den for det første være
en skatt på formue og inntekt, og fordeles slik at folk med høy
inntekt betalte relativt mye mer enn andre. Skatten kom imidlertid
til å hvile ytterligere tungt på de rike. Folk som hadde høy status,