Moss bys historie - Moss Historielag

280 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Byens fineste dame: Rikke Gerner
(1824—1910), Jens Ludvig Gerners
hustru, var datter av en dansk
general og søster av en av tidens
mest leste forfattere, romanforfatteren
H. F. Ewald. Fru Gerner var
egentlig den eneste f ine frue — etter
tidens begreper — i Moss i 1865,
den eneste som hadde egen kammerpike
og egen ekvipasje. Hennes
helse fremtvang hyppige og langvarige
besøk ved Schlangenbad og
andre dyre, utenlandske badeanstalter.
Det vakte også forundring i
Moss.
Fru Gerner samtalte imidlertid ikke med sin kammerpike. Hun
hadde en egen «Selskaberinde» til å småprate med. I tillegg hadde
huset en husholderske. Under henne rangerte kokkepiken og
stuepiken, kusken og hans kone.
En av pikene hos familien Sundt sto imidlertid også i en
særstilling. Karen Ulsteen var 23 år og gikk under navn av
«husjomfru». En husjomfru opptrådte alltid i kombinasjon med
andre tjenestepiker. Hva skilte så henne fra de tre andre jevngamle
tjenestepikene i annen etasje?
I Christiania ville man i disse årene helst av alt ha tjenestepiker
fra mindre byer som Moss. Også i Moss var piker som var født i
byen, langt mer etterspurt enn jenter fra landet. Karen Ulsteen var
født og oppvokst i Moss. Det gjorde det sikkert lettere for henne å
løse praktiske problemer forbundet med storhusholdningen. Dessuten
var hun datter av en håndverker. Dermed var hun sikkert mer
«dannet» enn de andre tjenestepikene.
«Husjomfru» hadde man bare i velstående kjøpmanns- og
embedsmannsfamilier. Hensikten med å ha en slik kvinne i huset
var at hun skulle administrere de andre tjenestepikene, slik at
husets frue kunne få tid til selskapelighet og lesning. Om rrfan
hadde husjomfru, var det tilstrekkelig å diskutere husets anliggender
med henne en time hver formiddag. Siden overtok hun
ansvaret.
Det må imidlertid helt sikkert ha hersket en viss arbeidsdeling
også mellom de andre tre tjenestepikene hos Sundt. En har vel tatt
seg mest av barna, en mest av matlagning, og en har kanskje stelt
kyrne. Og med arbeidsdeling følger hierarki. Dette hierarkiet fant
familien Sundt sikkert ingen grunn til å redegjøre for da byfogden
foretok folketellingen. De gjorde bare et tydelig unntak for sin
husjomfru, Karen Ulsteen.
Byens største yrkesgruppe
«Tjenestepiker» eller «tjenestetyender» var uten sidestykke den
yrkesbetegnelsen som forekom hyppigst i Moss anno 1865. Byen
rommet mer enn to hundre vanlige tjenestepiker, foruten nesten
tyve husbestyrerinner og husjomfruer, samt en og annen kammerjomfru,
stuepike, kokkepike og barnepike.
Ettersom arbeidskraft var billig og mye arbeid skulle gjøres i
huset, kan man ikke si at en tjenestepike var et uttrykk for stor
luksus, bare for jevn velstand. Det fantes nå to tjenestepiker for
hvert tredje hus i byen. De var ikke av den grunn likt fordelt
mellom klassene. Noen familier og enkelte enslige personer hadde
mange tjenestepiker, men majoriteten av arbeiderfamiliene hadde
det ikke. Selv blant håndverksmestrene var det sjelden at man
hadde tyende. Til gjengjeld hadde jo de ofte læregutter som kunne
gå dem til hånde.