Moss bys historie - Moss Historielag

120 Barokk og pietisme
f -J Old av konger
Jordeiendomsforhold 1680
mobiliseringen — og -ferden store nordiske krig. Plikten til å stille
en dragon må dermed ha hvilt på Peder Ellingsen og hans familie.
Hvordan løste Peder problemet under denne mobiliseringen?
Stilte han selv som soldat?
Spørsmålet lar seg besvare, men krever et nitid studium av
nettopp denne mobiliseringen. Det vi kan slå fast, er at Peder
hadde anledning til å la en tjenestekar stille som sin stedfortreder.
På den annen side var dragontjenesten prestisjebetont. Det gjorde
utvilsomt inntrykk — også på jentene — å se en bonde forvandles
til soldat. Derfor er det meget tenkelig at Peder satte seg på sin
høye hest og dro ut mot arvefienden høsten 1743.
På Peders bestefars tid
Peder Ellingsen eide selv jorden som hørte til Vanem. Det hadde
hans far, Elling Pedersen, gjort før ham. Men hans far hadde vært
leilending. Det var det normale, inntil slutten av 1600-tallet.
Jordeiendomsforholdene på 1600-tallet hadde vært meget kompliserte,
ikke minst rundt Moss eller i andre tett befolkede områder
med god jord. For noe jord tilhørte adelen, noe hørte inn under
kronen, og noe tilhørte ulike kirker.
Den jorden som lå nærmest de privilegerte adelige setegårdene,
ble dyrket av jordløse arbeidsfolk. Men mesteparten av jorden
ellers ble dyrket og drevet av leilendinger. Om det var adelen som
eide jorden, betalte bøndene både avgifter og utførte pliktarbeid for
dem.
Vel så ofte var det kronen, kirken eller bønder på andre gårder
som eide jorden. På 1600-tallet gjaldt det gårder som Nore, Gashus
og Alby. De ville med vår tids begreper kunne betraktes som
aksjeselskaper. Hver gård besto av en mengde ideelle andeler. For
kronen, kirken og en eller flere bønder kunne eie en og samme gård
— i fellesskap.
Rundt midten av 1600-tallet hadde bare to gårder i nærheten av
Moss vært i rent bondeeie. Det var Refsnes og den ene Nes-gården
på vestsiden av Jeløy. Resten av jorden i området var den gang
stort sett eid av adelen eller av kongen, kirken eller bønder på
andre gårder.
At mange bønder rundt Moss ikke eide jorden sin, betydde ikke
nødvendigvis at de var fattigere enn i områder som var mer preget
av selveiere. Det kunne like gjerne forholde seg motsatt. For hvis
jorden var god nok og gården ble drevet godt, kunne den både gi
utkomme til leilendingens familie og samtidig gi god avkastning
for eierne.
Den gamle tids målestokk satte rikdom lik jord. A «investere»
var å kjøpe mer jord. Alt ble målt i hvor mye jord man hadde. Og
jordeiere, både konge, kirke, adel eller bønder som eide parter i
andre gårder, fikk inntekter fra jordeiendom. Betaling fra dem som