Moss bys historie - Moss Historielag

361 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje':
sådd bygg i større mengder, rundt tredve tønner, ti tønner på
Helgerød. Etter alt å dømme ble dette brukt i maltproduksjonen
eller i brenneriene. Når det gjelder havre, var det bare Alby, Reier,
Kubberød og Gashus som nådde opp på statistikken. Der sådde
man mellom ti og femten tønner.
Selv om brennerinæringen nå hadde vært i tilbakegang i over ti
år, var det i 1865 fortsatt lønnsomt å dyrke poteter. Det var enkelt,
og selv om brenneridriften stagnerte, holdt bybefolkningen seg
oppe. Og de spiste poteter. Alle de store gårdene på søndre Jeløy,
samt Melløs, utmerket seg derfor i 1865 med enorme potetavlinger.
Man hadde en utsæd på hundre tønner både på Helgerød og
Grimsrød. Sæden var to hundre tønner på Kubberød, Alby, Rød og
Refsnes med Tronvik, tre hundre på Orkerød og fire hundre på
Melløs. Ettersom poteter på denne tiden ga rundt ti foll, resulterte
dette i mat og brennevin til både Moss by og deler av det øvrige
Østlandet.
Da Ola Mand ble berømt
En proprietær som Michael Sundt og en bonde som Christian
Ramberg hadde mye til felles. De var begge store skattytere og drev
rasjonelt jordbruk. Samtidig hadde de et felles problem som sikkert
opptok dem begge. Det gjaldt husmenn og tjenere i jordbruket.
Dette var et problem de måtte forholde seg til i fellesskap.
Og om en av tjenerne eller husmennene viste seg obsternasig,
gjaldt det å bruke tukt. Det hadde i hvert fall den rådende ideologi
tilrådd tidligere i århundret.
På Kambo bodde det i 1865 en husmann som het Ole Larsen.
På folkemunne gikk han imidlertid under navnet «Ola Mand».
Han var nå en kar på 48 år, var født i bygda og hadde hatt arbeid
på gårdene nord for byen hele sitt liv. Han var bare én blant tretten
voksne menn i Wankels tjeneste, en av seksti personer tilknyttet
driften på Kambo gård. Like fullt skilte han seg ut fra de andre.
Han var så å si en lokal kjendis. Det skyldtes en episode som hadde
funnet sted mange år tidligere.
Våren 1840, da Ola var 23 år, hadde han lovet seg bort som
gårdskar hos en bonde og tatt imot festepenger for dette. Kanskje
var etterspørselen etter arbeidskraft særlig stor dette året. I alle fall
fikk han siden et bedre tilbud fra en annen bonde. Den første
bonden anmeldte ham siden for avtalebrudd. Sorenskriverens
fullmektig sto på bondens side og fant så ut at han burde idømme
mannen straff. I den anledning kom han på å ta i bruk en gammel,
«sovende» forordning. Hvorfor ikke sette den unge gårdskaren i
gapestokk, tenkte fullmektigen, og syntes kanskje han hadde fått en
særlig god idé.
Som sagt, så gjort. «Ola» Larsen ble dømt til å stå lenket midt på
torget foran kirken under høymessen en søndag. Hensikten var at