Moss bys historie - Moss Historielag

246 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Det var Bernt Anker selv som hadde utredet «Prinds Carl»,
alene. Og han roste seg av at den var besatt med lutter norske
sjøfolk. I Moss skulle imidlertid ikke han engasjere seg sterkere i
sjøfarten. Han hadde mer enn nok av annet å stå i med.
For selv om David Chrystie lot seg inspirere av hans forbilde og
begynte å kjøpe og utrede skip, ble aldri Moss noen egentlig
sjøfartsby i denne perioden. Etter noen år eide Chrystie fire skip.
I Moss fantes det imidlertid totalt bare seks hjemmehørende
skuter, mens Fredrikshald hadde 47 og Fredrikstad 28 i samme
periode.
Muligens er det riktig å snakke om en slags konservatisme blant
kjøpmennene i Moss. De tok ganske enkelt ikke sjansen på å skaffe
seg egne skuter. De betjente seg i stedet av redere fra andre norske
byer, og av skip fra handelspartnere i England, Nederland og
Danmark, slik de alltid hadde gjort.
På skipene fra Moss arbeidet til sammen 42 mann. Ikke alle var
nødvendigvis fra byen. Om Moss ikke var noen utpreget sjøfartsby,
var det nok av sjøfolk fra distriktet. På Eløy og i Støtvik bodde det
mange. Også i Moss bodde det i 1801 hele 29 menn som kalte seg
matroser. De var i alderen tyve til femtito år. Nitten av dem var
ugifte, av dem var alle i tyveårene. De fleste bodde nede ved
havnen. Hele fem stykker bodde innlosjert i en og samme leiegård i
Konggaden.
Hvorvidt alle disse hadde hyre på handelsskip, er ikke helt
enkelt å slå fast. Om rundt halvparten av matrosene heter det at de
er «enroulleret» eller «udkommanderet». Danmark-Norge hadde jo
også en krigsflåte, og den var i stor grad bemannet med folk fra
norske kystdistrikter.
På den annen side forhindret ikke innrullering i marinen arbeid
på et handelsskip i fredstid. Tvert om virket de to typer av sjøliv
positivt inn på hverandre. I marinen foretrakk man utvilsomt
sjøvante matroser. Bare om Ole Nielssen i Kongens gade kan vi
med bestemthet si at han ikke var til sjøs. Han var «matros og
saugmester», sa han. Derimot er det lett å gjette på at styrmann
Friederichsen og styrmann Brinch sannsynligvis seilte for Chrystie,
og at apoteker Finchs fjortenårige sønn Benjamin og tollbetjentens
syttenåring kanskje var førstereisgutter.
Tollkassererens og byfogdens noe eldre sønner var også «søefarende»,
men kanskje ikke på byens egne skip. Åpenbart hadde de
viktigere funksjoner enn å vaske dekk på de skutene de var om
bord på, for det hierarki som rådet på landjorden, ble jo ikke
avskaffet om man kom om bord på en skute.
Chrysties skip gikk bare over Nordsjøen, til England og Frankrike.
Om Chrystie ikke sendte sin brigg «Refsnes» eller sine andre
tre skip like langt som Bernt Anker hadde sendt «Prinds Carl»,
satte skutene sitt preg på byen og bidro til at også vanlige folk i
Moss fikk høre nytt fra den store verden.