Moss bys historie - Moss Historielag

335
Hus i senempirestil: Dette halvannenetasjes
trehuset på Radet,
som etter hvert ble omdøpt til Klostergaten,
ble bygget i 1820 og var
karakteristisk for byggeskikken i
første halvdel av 1800-tallet.
Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
forandringene ellers i samfunnet. Derfor var det ikke like lett å
trekke faglige grenser som det hadde vært tidligere, da samfunnet
hadde vært stabilt. «Skredderiarbeider» og «smedarbeider» er to
yrkestitler som tydelig viser at fagene var under uttynning. Og
verken skredderne selv eller folketellerne visste nøyaktig hvem som
var hvem, og hva som var hva.
Mange av byens håndverkere hadde annet arbeid ved siden av,
og enkelte drev flere fag parallelt. Søren Ueland, som drev stort
snekkerverksted i Storgaden, med svenn og tre læregutter, hadde
borgerskap som glass- og tømmermester også. Det kan jo tyde på
at det var vinduer, dører og andre innredningsdetaljer som var
hans spesialitet. Andre av byens snekkere, som Lars Svendsen,
hadde møbler som sin spesialitet. Atter andre arbeidet nesten bare
med husbygging og var tømrere ved siden av.
For selv om håndverksloven av 1839 formelt hadde opphevet
laugene, fortsatte de ulike fagene med hver sine indre faglige
disiplinkrav. For kompetansen måtte jo fortsatt prøves. Det var
fuskere i de fleste fag, og dem måtte man holde på avstand.
I alle fall var det mer enn to hundre menn i Moss i 1865 som
hadde en eller annen håndverkstilknytning, og dessuten noen
enker. Det gir grunnlag for å hevde at Moss mer enn noe annet
faktisk var en håndverksby.
Igler, besvergelser og kloke koner
Helga Sundt og hennes søsken var mye syke i 1860-årene. Mens
søsteren Anna ble angrepet av «gastrisk feber», fikk både William
og Helga hjernebetennelse. Og ettervirkningene av denne sykdommen
måtte William slite med resten av livet, invalidisert som
han ble.
Barnesykdommer som kikhoste og kopper herjet likevel verst i
de lavere aldersgrupper. Og som man ble eldre, økte faren for
tuberkulose og tyfus. For de fleste sykdommers vedkommende
kunne man knapt lindre smerten, enda mindre helbrede dem.
Mens noen sykdommer gikk over av seg selv, var det andre som det
ikke var mye å gjøre med. Å vite hvordan man skulle forholde seg
når man ble syk, var ikke lett. Noen måtte man jo henvende seg til.
Det totale medisinske tilbud i Moss i 1865 kan sies å ha bestått
av tre leger, tre jordmødre, en apoteker og hans assistent og
tre —fire «kloke koner». Hvem man holdt seg til og stolte på,
varierte med pasientens alder og sosiale status.
Helsestellet var langsomt blitt bedre enn tidligere i århundret og
legene flere. Det forhindret ikke at det fremdeles var mange
farefulle sykdommer som lurte.
Moss hadde i 1865 tre jordmødre, av de to yngre var den ene
født i Høland, den andre oppvokst i Christiania. Det betyr sikkert
at Mary Ronalde Rom, som hun het, hadde gjennomgått jordmorskolen
der, den første yrkesutdannelse for kvinner i Norge. Den