Moss bys historie - Moss Historielag

238 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Bønder som ror: Kanskje er det et
bondeektepar fra Vanem som her er
ute og ror i Vansjø? Vi kan la
fantasien spille, for det er ikke
navngitt personer på dette utsnittet
av et stikk laget etter Mathilde
Smiths maleri.
En dreng og hans kvaler
Om husmannsvesenet florerte, var det ikke dermed slutt på tjenere
i jordbruket. På gårdene i landsognet var det i 1801 38 tjenestejenter,
fra en til tre på hver selveiergård. Samtidig fantes det 27
tjenestekarer i alder mellom ni og seksti år, de fleste yngre folk.
Det var mest nærliggende for en tjenestejente å forelske seg i en i
samme situasjon som hun selv. Men når to tjenere giftet seg, matte
de forlate tjenesten. Om de to unge kunne få seg en husmannsplass,
var avgjørelsen lettere å ta. Svært mange av tjenestejentene endte
nok derfor som husmannskoner når de ble eldre.
For guttene artet livet seg tilsvarende. En vanlig livssyklus var
denne: En gutt vokste opp som husmannssønn og ble dreng eller
tjenestekar i ung alder. Siden klarte han, med litt flaks og godvilje
fra bonden, å skaffe seg en husmannsplass.
Av jorden på Vanem gård levde det i 1801 atten mennesker. Det
hørte to husmannsplasser til gården. I tillegg hadde gardsfolkene
hele seks tjenestefolk, flere meget unge. Barn var billige i drift. Og
det var mange oppgaver på en gård som egnet seg som barnearbeid.
Mads og Walbor hadde ikke selv barn. Dermed var det greit å
ta noen barn i huset som tjenere.
Eldste tjenestekar var jevngammel med bonden. Det var dragonen
Peder Nielsen, 32 år. Peder var ugift, men ikke ensom. Han var
en voksen kar og hadde sine behov, han likså vel som husbonden.
Hva skulle han gjøre? Det naturligste var nok å ty til Karen.
Hvem ellers skulle han henge sammen med? Det var langt til de
fleste gårdene omkring. De andre tjenestejentene, bortsett fra hans
egen søster, var mindreårige. De to husmannskonene var gift. Og
husbondsfolket kunne han vel ikke komme noen vei med, selv ikke
Blinde-Marie?
Derfor var og ble det Peder og Karen. Hvilken fremtid hadde sa
de? De to fortsatte å henge sammen i mange år. Men noe egentlig
familieliv fikk de ikke. Gifte seg ville han ikke.
Det er nok tenkelig at Peder var en særling og slett ikke brydde
seg om Karen. Den mest naturlige forklaring på at det gikk som
det gikk, var at de aldri lyktes i å skaffe seg en egen husmannsplass.
Peder og Karen fikk sønnen Hans Petter i august 1801, og en ny
sønn ble født tre år senere. Da syntes nok husbondsfolket at det ble
nok ungeskrik på gården. Karen fikk jo nesten ikke tid til å jobbe
for føden! Så flyttet hun til Moss og fikk jobb der. Hun tok med seg
guttene. Peder flyttet også inn til byen, men bodde for seg selv. De
hadde jo aldri vært noen egentlig familie før heller. Og inne i byen
var det så mange enslige mødre og farløse barn at ingen av dem
skilte seg særlig ut lenger.