Moss bys historie - Moss Historielag

130 Barokk og pietisme
Jordeiendomsforhold 1750
På 1700-tallet var ikke de romantiske kjærlighetsforestillinger
særlig utbredt i bondesamfunnet. Peder kjente nok en og annen
folkevise som handlet om ulykkelig kjærlighet mellom adelsfrøkner
og junkere. Og de erotiske drifter kjente han i sin egen kropp, han
som de fleste andre. Men når det kom til realitetene i Peders eget
liv, lot han nok fornuften styre mer enn man gjorde i folkevisene.
Ekteskap og barn var for viktige ting til at man hadde råd til å la
følelsene råde fritt!
Hvem skulle så Peder gifte seg med? Det var nok det mest
sentrale spørsmål i hvert enkelt menneskes liv også på 1 700-tallet.
For valget av ekteskapspartner bestemte jo stort sett hvordan livet
senere kom til å arte seg, økonomisk, sosialt og følelsesmessig. Det
var mange bondefamilier som Peders rundt Moss.
Å søke seg til byen eller til en husmannsplass når man var ute på
frierføtter, var meget unaturlig. Bøndene skulle holde sammen, det
hadde Peder blitt innprentet fra han var liten. For en bondesønn
burde gifte seg med en jente fra en gård, og aller helst med en som
var fra en gård på omtrent samme størrelse.
Når Peder og hans bror skulle få seg koner, var det mange sosialt
likestilte familier å søke kjerringemner blant, både på gårdene
rundt, på Jeløy, i Rygge eller nord i Vestby. Hans søster giftet seg
inn på en gård i Vestby, broren giftet seg også med en bondedatter
som hadde gårdparter i vente. Hvordan gikk så Peder frem? Hvor
mye planla han innen han tok skrittet inn i ekteskapet?
Et tegn på at fornuftsargumentene sto sterkt når det gjaldt
ekteskap blant bønder flest, var tidspunktet for feiringen. For både
forlovelse og bryllup i bondesamfunnet viste en klar sammenheng
med arbeidsåret og hadde en tendens til å konsentrere seg om
høstmånedene. Da var nemlig avlingene i hus. Det var skikk og
bruk i bondesamfunnet at skurdonna skulle være avsluttet innen
mikkelsmesse, 29. september. I oktober og november hadde folk
både tid nok og mat nok til å holde fest. For brvllup var fest.
I de vanskelige årene tidlig på 1 740-tallet var dette mønsteret
blitt noe forstyrret. Det var færre som giftet seg, og det var da også
lite kost å stelle til bryllup med. Det hadde vært år som ikke bare
var preget av sult, men også av tyfus. I bondesamfunnet betydde
imidlertid den enes død den annens brød. Antallet gårder og
mengden av mulige livsstillinger i det enkelte distrikt var nokså
konstant. Når det hadde vært mange dødsfall, ble det også mange
tomme plasser å fylle.
I 1743 var det blitt mange enker og enkemenn rundt på gårdene,
og mange sønner som kunne rykke opp og overta i fars sted. Peder
Ellingsen Vanem hadde, som vi vet, opplevd nettopp det.
I bondesamfunnet kunne ekteskapsalliansene knyttes etter faste
mønstre, slik som blant borgerne. Der gjaldt det ikke å verge
firmaet, men gården. Om en odelsgutt giftet seg med en bondedatter
med utsikt til å arve egne gårdparter, var sjansene for en trygg
økonomi gode.