Moss bys historie - Moss Historielag

302 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Banksjef: Carsten Smith (1812 —
1893) kom som fjortenåring flyttende
til Moss for å få utdannelse
hos sin onkel, Mathias Gude. Han
kom til å drive fabrikkvirksomhet
og handel, og var i tillegg i en
årrekke den sentrale mann i styret
for Moss Sparebank.
Seks direktører — og to ansatte
Det skulle ta over ti nye år før banken igjen ble en realitet.
I mellomtiden hadde byen gjennomgått en blomstringsperiode,
ikke minst når det gjaldt brennerier. En ny mindre krise var vel i
havn. Nå sto visst bare oppgangstider for døren. I mellomtiden ble
det åpnet banker på rekke og rad i landet. Derfor begynte man
igjen å reise spørsmålet om en sparebank i Moss. I 1841 var det
avisdebatt om saken. Så, i et formannskapsmøte våren 1843, ble det
bestemt at man skulle sende ut en innbydelse til subskripsjon.
Grunnfondet denne gangen ble mindre enn forrige gang. Til
gjengjeld var antallet og sammensetningen av initiativtagere en
annen. Patrisierpreget var ikke lenger påfallende. I stedet hadde
byens byfogd stilt seg bak fremstøtet. Han var streng, men avholdt.
Og han var ikke direkte forbundet med pengefolket. David Vogt
undertegnet derfor annonsen i avisen, «paa Formandskabets og
egne Vegne».
Håndverkerne og småkjøpmennene ble langt bedre representert
blant subskribentene nå enn forrige gang. Kjøpmennene Christian
Lund og Mathias Gude var foruten byens originale apoteker Finch
de eneste som hadde vært med forrige gang også. De to første kom
til å utgjøre bankens første direksjon sammen med Vogt og
ordfører Bassøe. Som før skulle banken holde til i rådhuset.
Enten det var fordi den sosiale rekruttering til styre og subskribenter
var bredere enn forrige gang man hadde forsøkt seg,
eller fordi den økonomiske situasjon hadde endret seg, gikk alt
denne gangen bra. Og fordi konjunkturere ble gode i årene som
fulgte, var banken kommet inn i god gjenge da dårlige tider senere
satte inn.
Fra sin annen start av ble Moss Sparebank også en låneinnretning.
Den første som ble innvilget lån, var en garver i byen,
siden fulgte apoteker Finch, som alltid var i pengenød, men hadde
skaffet seg byens beste menn som kausjonister. Siden fulgte en
rekke andre håndverkere og bønder. Byens større kjøpmenn hadde
stort sett større kapitalbehov enn denne lille banken kunne tilfredsstille.
De beholdt derfor sine bankforbindelser i hovedstaden,
slik de hadde hatt i noen tiår nå, etter at Hamburgs og Londons
grep om norske finanser hadde løsnet.
Blant innskyterne i 1840-årene var det et stort antall kvinner og
barn, folk som på en eller annen måte ville sikre seg, etter som de
ikke hadde faste inntekter: ni borgermadammer, to enker, ti ugifte
fruentimmer, ti tjenestepiker og 76 barn. Flertallet var mannlige
lønnsmotagere eller «selvstendige»: 98 mannlige arbeidere, seksten
håndverkere og tre bønder. Banken hadde dermed fått en klart
bredere profil enn før.
I 1865 hadde banken vokst. Nå holdt den til i den nye
rådstuebygningen og holdt åpent hver dag mellom klokken ti og to.