Moss bys historie - Moss Historielag

263 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Tapt Gude-maleri
I brannen i 1858 strøk det
med et kjempemessig nasjonalromantisk
landskapsmaleri
Hans Gude hadde malt for sin
onkel, Mathias Gude. Onkelen
ble bedrøvet, Hans Gude selv
lettet, skriver han i sin biografi.
Som helt ung malte altså
Hans Gude (1825-1903)
noen få malerier i og fra Moss,
hvor han hadde en hærskare
av slektninger og oppholdt seg
mye. Et Jeløy-motiv, «Egn ved
Moss», fra 1843 finnes i Nasjonalgalleriet.
Siden gikk han
over til ville fjell- og fjordmotiver.
Først i seksti-syttiårsalderen
begynte han så igjen
å male bilder fra traktene
rundt Moss.
«Doktor Mordts bygård til høyre»
sto det nøkternt da det andre xylografiet
ble offentliggjort etter bybrannen.
Bildet viser utsikten nordover
fra Værlegaden.
av sted til sin bestemors hus. Mormoren ble av barna bare kalt for
bestemor Blom. Hun og mannen bodde i en staselig, hvit trebygning
som lå midt ut mot Torget. Der var de nok trygge for ilden.
Ullteppene hindret ikke barna i å se hvordan ilden raste. Helga
fikk med seg alt sammen, skremt og opprømt på en gang. Hun
glemte aldri det dramatiske og fargesprakende synet og beskrev det
utførlig mange år senere i sine memoarer: «Fra den dag da denne
Branden raste, er det min Erindring strækker sig.»
Familien Sundts hus brant ned til grunnen denne natten. Og i
alt 58 eiendommer ble skadet, og både kirken, det gamle rådhuset,
Herbergegården, allmueskolen, fattighuset og en rekke andre
større og mindre gårder gikk med i kjempebrannen, som er den
største i byens historie.
Det var kanskje ikke så rart at ilden fikk så godt tak. Moss var
nemlig i 1858 i all hovedsak fremdeles en treby. Alle husene som
gikk med, var da også trebygninger, med unntak av et bindingsverkshus.
I Storgaden støtte ilden på to gårder der den fikk
dårligere tak. De to husene ble også ramponert, men bidro
vesentlig til å stanse ildens videre herjinger sørover.
Byens borgere og brannkorps deltok aktivt under brannen, vann
fikk man fra vannkummen på byens øvre torg, som var blitt anlagt
etter den forrige bybrannen i 1807, dessuten fra vannpostene og fra
vanntønner som var stilt opp rundt omkring i byen nettopp med
henblikk på faren for brann. Mens ilden herjet, hersket det
imidlertid ro og orden i byen, og det var verken tyverier eller
oppløp.
Etter brannen skrev amtmann Carl Sibbern en rapport til sin
bror, statsministeren i Stockholm. Han skrev på kronprinsens
uttrykkelige anmodning og poengterte at både borgere og brannfolk
i byen hadde anstrengt seg til det ytterste for å stanse ilden, og
at bare den sterke vinden, samt byggemetodene, var å klandre for
det som hadde skjedd.