Moss bys historie - Moss Historielag

254 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Mann med initialer: Det hersker
ingen tvil om at Momme Petersons
sønn, Peter Christian Peterson
(1800—1843), ble akseptert av det
gode selskap i Moss. Han gikk i en
periode i kompaniskap med selveste
David Chrystie og ble også valgt til
en av «byens menn». P. C. Peterson
synes ellers å ha vært den som innførte
den typisk viktorianske moten
å sløyfe fornavn. Han og mange
etter ham «het» ganske enkelt sine
initialer.
dersom byfogden ville klargjøre alle disse detaljene for bybefolkningen
i god tid. Senere samme vår mente Johann Gude at
«vondskapsfulde Mennesker» igjen spredte det rykte at han brente
brennevin om natten. Og fortsatt var det kornmangel i byen.
Var det noe sant i alle ryktene? Hadde virkelig Gude forråd av
korn som han holdt tilbake og skjulte? For å unngå nye opptøyer
fant han det nødvendig å bevise sin uskyld. Han fikk to av sine
arbeidere til å stå frem og vitne om at han ikke hadde brukt korn til
å brenne, og at han hadde solgt av eget korn til dem, for halv pris.
Han hadde riktignok litt korn på lager, men det var meget
begrensede reserver. Med det kunne det ikke stilles noen sult,
mente Gude.
Barkebrødstider?
Julen 1809 kom det et skip til Moss. Det fraktet med seg rug og
bygg for statens regning og havre og rug til Andreas Chrystie.
Under lossingen fikk han imidlertid mistanke om svinn og meldte
fra til byfogden om betydelige tap. Forhør ble tatt opp, og
skipskapteinen tilsto straks at han hadde solgt kornet til noen
håndverkere i byen, som igjen hadde solgt det videre.
Byfogden dømte mildt og ila kun en mindre bot. Han mente
nemlig det i høy grad tjente til å unnskylde tyveriet at korn bare
var å få kjøpt til uhyrlige priser. Åpenbart hadde han innerst inne
sympati med håndverkerne. Og kanskje var det noe i ryktene om at
kjøpmennene faktisk også spekulerte litt i korn?
I Moss hersket det en meget mistenksom atmosfære. Og korn
var det uhyre lite av. Men hvor stor var nøden? Hvor mye sultet
man egentlig?
Det finnes likevel ingen vitnesbyrd om spising av barkebrød i
Moss. Det er byfogd Scheels mange brev som er vår hovedkilde til
kunnskap om nøden i Moss. I sin korrespondanse påsto han igjen
og igjen, i hele perioden mellom 1807 og 1810, at nøden hadde
vært stor. Kornmangelen var «frygtelig, dels paa Grund af Krigen,
dels fordi de 7 sidste Aar hadde været Misvekstaar, de 2 sidste
endog Uaar». Det er ikke usannsynlig at Moss var hardere rammet
enn de andre byene i Smålenene. I hvert fall var det ikke noen
annen by som skrev så mye etter hjelp som Moss. Man spiste korn
og laget velling av det, som før. Men man spiste stadig mindre og
dårligere bygg og rug, og stadig mer poteter og havre. Og det var jo
ellers mest dyrefor.
Med byfogden i spissen gikk borgerne i gang med det nesten
uoverkommelige arbeid med å sørge for at det korn som staten
hadde skaffet, ble tilgjengelig, samt at det ble utdelt på en rimelig
måte. Og muligens var det disse statlige midlene som førte til at
ingen later til å ha dødd av sult. Og det var et bedre resultat enn
det man hadde kunnet forestille seg på det tidspunkt nøden var
som størst, het det i 1810.