Moss bys historie - Moss Historielag

193
En mossekvinne: Karen Resell
p 784—1859) var datter av en
toller i Moss. I 1801 bodde hun
hjemme hos sine foreldre. Tre år
senere giftet hun seg inn i Gudefamilien.
Hun fikk reise mer enn de
fleste og bodde først i Sevilla, siden i
København — med sin første
mann, som hun fikk syv barn med.
Siden giftet hun seg om igjen, med
en prest hun kan ha kjent også i
året 1801. Den gang var Zacharias
Møller nemlig huslærer — hos
kjøpmann Johann Gude.
Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
husholdning. De få ugifte menn i Moss som var arbeidere eller
håndverkersvenner, var losjerende. Kunne man bo hos sin egen
familie, foretrakk man ofte det. En 36-årig arbeider ved Jernverket
separerte seg fra sin kone og flyttet deretter inn hos sin brors
familie.
Noen ugifte embedsmenn bodde ellers i finere pensjon hos
jomfru Elisabeth Olsen og hennes søster ved gatekrysset midt i
Storgaden. De to søstrene tok også imot reisende. Den tidligere
løytnant Morten Leuch bodde i Bernt Ankers fravær i Jernverkets
hovedbygning. Husholdersken og tjenestepiken der stelte sikkert
godt for ham.
En vognmand nede på Værlesanden bodde og stelte seg selv helt
alene. Han hadde ingen kvinne til å stelle for seg. Det var helt
uvanlig. For en rik ungkar var det mer nærliggende å bo for seg
selv, men med tjenerskap. En eldre oberst gjorde da også det. Han
bodde med husholderske og ytterligere en tjenestepike i egen
leilighet.
Kjøpmann Zinche hadde til og med et eget hus oppe i Kongens
gade. Der bodde han i solide kår med to tjenestepiker og kramboddreng.
Den som hadde penger nok, kunne saktens klare seg
uten å være gift.
En kirke for alle stender?
Niels og Kattrin Berglund var aldri mer nøye med sin påkledning
enn når de skulle i kirken. De visste at de ville bli utsatt for mange
granskende blikk, og kledte seg deretter. Kirken var av stor
betydning for den sosiale orden og det enkelte menneskes følelse av
sin plass i det gamle samfunnet.
Kirken var uhyre viktig. Det var det sted der «hele byen» og
landsognet kunne samles, se og bli sett. Det var der man viste seg
frem i all sin stas — og kritiserte naboens, og det var i kirken, eller
utenfor, man fikk høre siste nytt fra sognet.
Byens nye kirke var blitt fullført i 1779 under ledelse av byens
daværende magistrat, Tøger Christian Fleischer. Man brukte
fortsatt den gamle kirkegården som begravelsesplass, men hadde
plassert den nye kirken på østsiden, langt mer sentralt i byen, som
dermed plutselig fikk et slags sentrum, selv om det stadig ikke var
så mange hus omkring.
Den nye kirken var en korskirke og oppført i tømmer. Den var
byens stolthet. Både mossinger og tilreisende var enige om at den
var meget vakker. Halvveis over den østre korsarmen sto et høyt,
firkantet tretårn med et slankt spir med kobberkuler på toppen. Et
tårnur med skive på tre sider viste tiden for hele byen. Utvendig
var veggene panelt og malt gråhvite, innvendig var kirken svakt
rosa og hadde gullbelagte korintiske søyler. Taket var dekket med
blåglasert tegl. Mannen som hadde vært ansvarlig for bygge-