Moss bys historie - Moss Historielag

43 Barokk og pietisme
Staving, navn og uttale: I et
samfunn der alle kjente hverandre,
ble det lagt liten vekt på
å stave navn konsekvent. Lauritz
Hvidt kalte seg vekselvis
Lars og Lauritz, Hvitt og
Hvidt. En og samme mann
kunne skrive sitt navn Heinrich,
Henrich eller Henrik. En
og samme kvinne kunne kalles
Dorte, Dorothea eller Dorthea.
Men noen var mer nøye på det
enn andre. Familienavnet
Chrystie er skotsk og ble opprinnelig
stavet Christie. Men
to av slektens norske grener
bestemte at de «av kristelige
hensyn» ville stave navnet
Chrystie. Men flere av etterkommerne
skrev navnet slik
det ble uttalt, nemlig «Chreystie».
Korn og kornimport
Som by hadde Moss et relativt stort oppland. Foruten Jeløy,
Vassbygda og Rygge må bøndene i Hobøl, Våler og Råde ha følt at
Moss var sentrum. At disse bygdene skulle ha Moss som sitt
naturlige midtpunkt, var fastslått av Høyesterett allerede i 1717.
I skifter etter mosseborgere er det funnet skyldnere i Såner,
Svinndal, Spydeberg, Eidsberg og Tune også. Både importhandel
og produksjon av varer for et nærmarked sto relativt sterkt i Moss.
Borgerskapet kunne dele sin virksomhet og drive både med import
av korn og andre konsumvarer.
Noen av borgerne drev bare import, andre drev med matimport
og trelasteksport side om side. Lauritz Hvidt var av dem som drev
tosidig. Peder Ellingsen og andre bønder som kom til byen, hadde
få problemer med å finne frem til Mohr-stuen i den øvre gaten. Det
var der Lauritz Hvidt hadde sin krambod og solgte korn, sukker og
brennevin, tøyer, redskap og husgeråd til bønder som Peder.
Men kornhandelen var og ble viktigst. Den var viktig for mange
og ulike grupper: for bønder og bybefolkning som kjøpte korn, for
danske skippere som fraktet korn, og for adelsmennene i Danmark
som solgte kornet. Ikke minst betydde kornet god profitt for de
kjøpmennene i Moss som foresto handelen.
På 1700-tallet var korn det uovertruffent viktigste næringsmiddel
i Norge. Og ikke i noe strøk av landet var man selvberget.
Mer enn tredjeparten av alt korn som ble konsumert i Norge, ble
innført. Det er lett å tro at alt dette kornet bare gikk til de
kornfattige distriktene i Nord-Norge.
Også til mossedistriktet har det imidlertid i uminnelige tider
blitt importert korn. Fossen med tilhørende møller betydde at
kornimporten på et tidlig tidspunkt ble en hjørnesten i Moss bys
økonomi. På 1500-tallet og tidligere kom mesteparten av kornet
fra tyske havner i Østersjøen, men etter hvert ble dansk korn mer
og mer viktig.
Kornimport til Moss kjenner vi et godt stykke tilbake på
1600-tallet. Tidlig på 1700-tallet kan vi regne oss til at kornproduksjonen
i distriktet ikke var tilstrekkelig til å dekke bondebefolkningens
eget forbruk i gode år. Muligens var Rygge og Jeløy
noenlunde forsynt. Men verken Vassbygda eller Våler eller andre
skogrike deler av omlandet rundt Moss kan ha vært selvforsynt.
Det sier seg dessuten selv at Moss' bybefolkning måtte basere seg
på import.
Etter hvert som borgerne på Moss etablerte seg som kornimportører,
begynte de å skaffe seg albuerom og skule til sine konkurrenter
på omkringliggende steder. I konflikten mellom borgerne i
Moss og Son dreide det seg om korn og trelast på samme tid. Og
striden gikk sin gang gjennom rettsinstansene. Til slutt falt kjennelsen
i favør av Moss. Kjøpmennene i Hølen og Son fikk ikke