Moss bys historie - Moss Historielag

25 Barokk og pietisme
Vassbygda: Dette utsnittet av Jens
Warendorffs kart fra 1776 viser
området nord og ost for Moss, som
på 1700- og 1800-tallet gikk under
navn av Vassbygda.
Når man snakket om gårdene nord og øst for Moss under ett,
brukte man den gang betegnelsen Vassbygda, et navn som var
avledet av Vansjø, som de fleste av disse gårdene grenset til.
Peder kjente ikke bare naboene i Vassbygda, han kjente også
bøndene på Jeløy, og sammenlignet seg med dem. Bøndene fra
Jeløy og Vassbygda sognet til samme kirke og møttes på kirkebakken
inne i Moss hver søndag. Dermed hadde de rikelig anledning
til å sammenligne den ene gården med den andre.
Vanem var en rimelig bra gård etter tidens målestokk. Den gang
forslaget til ny matrikkel ble utarbeidet i 1723, hadde de hatt åtte
kyr og tolv sauer i tillegg til de to hestene. Høner var ikke særlig
utbredt. Når alt kom til alt, var dette slett ikke så lite, sammenlignet
med hva de hadde på herregården Kambo. To hester var vanlig på
bondegårdene der omkring, men de hadde flere kyr og mange flere
sauer på Vanem enn på gårdene på Jeløy. Det hadde med
beliggenheten å gjøre. På to av gårdene i nærheten av Vanem,
Gashus og Dillingøy, hadde de også ekstra mange dyr.
I sammenligning med gårdene på Jeløy lå Vanem-folket godt an
med hensyn til antallet husdyr. Derimot lå de litt under gjennomsnittet
både når det gjaldt korn og høy. På Vanem var det «bag-leie
og tungvindt», sto det i matrikkelen. Det betydde at jorden lå dårlig
til og fikk lite sol.
Foruten høy og litt «blandkorn» dyrket de ren havre. Havren var
hardfør, og halmen var godt vinterfor for dyrene. Om de var
heldige, fikk de hveten til å gro på et lite stykke der jorden var
ekstra god. Det var ikke mange bønder som klarte det. I tillegg til
korn og høy dyrket de erter, lin og hamp.
På Vanem hadde de skog til eget bruk, men ikke særlig tømmer
som de kunne selge. Derimot kunne de selge litt ved i byen og
brente kull til Moss jernverk. Sammen med kjøring av tømmer fra
gårder lenger unna ga det kjærkommen ekstrainntekt.
God jord var det lite av på Vanem. Bøndene på Peder Ellingsens
tid gjorde ikke noe for at den skulle bli bedre. Man gjødslet den
gang dårlig, og store områder lå til enhver tid brakk rundt gårdene
fordi man ikke fikk noe til å gro.
I skogen var det blåbær, tyttebær, bringebær og jordbær. Litt
multer og tranebær kunne det også bli. Multer kunne selges til
byfolk. Ellers var det mindre interesse for bær blant bøndene, så
det ble ikke servert til gjester eller til høytider. Men bøndene visste
av erfaring at det hjalp mot sulten. Det fikk de bønder som ble
utkalt til vakttjeneste på grensen mot Sverige denne høsten, merke
på kroppen. Forsyningene ble elendige, og soldatene måtte ernære
seg nettopp av — tyttebær. Sopp eller nøtter spiste man ikke
engang av nød. Sannsynligvis la bøndene knapt merke til soppen
når de dro til skogs for å se etter småved.
Hare og småfugl hendte det at de fanget, men det er grunn til å
tro at både Peder og alle han kjente, syntes det var simpel mat, som
bare omstreifere spiste. Det lå egentlig under en bondes verdighet å