Moss bys historie - Moss Historielag

126 Barokk og pietisme
sjoner mellom store jordeiere, mellom konger og adelige eller
adelsmenn imellom. Det var borgerskap og embedsmenn som
kjøpte jorden. Og hvert gårdskjøp syntes å føre til forandringer.
Hva tenkte bøndene i sakens anledning? Hvor mye forsto de av
den endringen som pågikk? Det skulle ha vært spennende å være
flue på veggen den gang Peders besteforeldre Kirsten og Peder,
antagelig midt i 1690-årene, tok den alvorlige beslutningen å kjøpe
gården Vanem av Sigvard Jørgen Akeleie. Dermed sørget de for at
etterkommerne ble selveiere. I de følgende tiår utover på 1700tallet
lar det seg registrere at bonde etter bonde slo til om han fikk
tilbud om eiendomsretten til den jorden han til da hadde drevet
som leilending.
En bonde som ville kjøpe gården sin, måtte som oftest låne
penger. Siden skulle lånet betales tilbake. Men renten, som gjennomsnittlig
lå rundt seks prosent, var ikke særlig høyere enn den
landskyld bonden hadde pleid å betale i eldre tid. Dessuten slapp
han førstebygsel og tredjeårstake. En annen fordel ved å eie sin
egen jord var at bonden begynte å se klarere fordeler ved å
forbedre jorden og dyrke opp mer mark. Tidligere hadde slike
forbedringer ofte bare resultert i at leien ble satt opp. Nå kunne
bondefamilien selv høste fordelen.
På den annen side førte overgangen til bondeselveie til nye
inntekter for dem som garanterte for lånene. Og det var som oftest
borgerne i byen. Fem prosents rente på pantobligasjoner var en
god og sikker inntekt. Og det var vesentlig lettere å drive inn disse
pengene enn det hadde vært å drive inn landskylden i eldre tid. Det
tok mange år før jorden var nedbetalt. Noen klarte det aldri og
måtte selge sin jord. Slik sett er det mulig å se overgangen til
«selveie» som en overgang fra én form for finansiell kontroll med
de umiddelbare produsenter til en annen.
For bøndene førte selveierformen til en ny type indre press i
familien. For gården burde jo helst ikke deles. Og den som overtok
gården, åsetemannen, ville få problemer med å kjøpe ut sine
søsken. Det problemet skulle forplante seg fra generasjon til
generasjon.
På den annen side var det jo en fordel for søsknene at de fikk
kapital å gå i gang med når de skulle starte for seg selv. En
selveierbonde kunne være sikker på at hans sønn eller svigersønn
ville overta etter ham. Dermed ville han få et rimelig underhold, en
god kårkontrakt på sine gamle dager. Man hadde hatt kårordninger
mellom far og sønn i leilendingstiden. Men hvem torde
satse på at borgerne ville gi dem kårordninger?
Peder Ellingsen visste med seg selv at ikke han stolte på
«borgerane». Kanskje var det den samme skepsis som hadde drevet
hans besteforeldre også?