Moss bys historie - Moss Historielag

203 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Men de fattige fikk bo i nærmiljøet sitt. De heldigste blant de
fattige og handikappede i distriktet var sannsynligvis derfor slike
som Olea. Det gjaldt åtte personer på Jeløy og to i Vassbygda.
Som byen Moss utviklet seg og vokste, ble slike løsninger langt
vanskeligere å opprettholde. «Byen» måtte ta et kollektivt ansvar.
Lenge kviet man seg for å pålegge seg noen egen fattigskatt. Det
ble først gjennomført rundt århundreskiftet. Inntil den tid satset
man utelukkende på veldedige gaver. Og ordningen fungerte, på
sitt skjeve vis. I løpet av 1700-tallet hadde det ene fond blitt lagt til
det andre, noen med klausuler, andre gaver var frie. Ett fond skulle
betale for friplass i kirken til fattige enker, et annet fond skulle
særlig gå til husleie «for Trængende». Om det dermed ikke alltid
ble slik at fattigpengene ble helt jevnt fordelt, hadde presten visse
muligheter til å understøtte de dårlig stilte.
I 1788 hadde dessuten byen anskaffet en fattigstue i Bakkegaden.
Der bodde ni kvinner og én mann samlet, de fleste rundt
sytti år, men en syttenårig jente og en førtiårig mann bodde også
der. Tolv år senere skjenket Just Gudes enke byen et hus til bolig
for «skrøpelige fattige». Dermed hadde presten flere muligheter.
Noen fattige kunne innlosjeres privat, hos fremmede eller hos slekt,
andre ble plassert på de to fattigstuene, som dermed på en gang var
den tidens aldershjem og handikapbolig.
Lenge var fattigstuen samtidig også sykehus. For eget «Sygehus»
fikk byen først i 1806, ved en gave fra kjøpmann Christian Bergh.
Fem år senere foretok man et bytte med et hus på Værlesanden,
som dermed kunne tas i bruk til formålet. Mange senger var det
ikke her. Dermed forble flertallet av de pleietrengende å betrakte
som «fattige», slik som før.
I 1801 var det i alt 36 fattige i «byen», 13 personer i forstedene
som «nyder Almisse af Sognet», og ti i landsognet for øvrig. I
Storgaden var det ingen fattige, men det var adskillige fattige blant
dem som bodde innlosjert i leiegårdene i Kongens gade og på
Radet. Og nede på Værlen, både innenfor og utenfor bygrensen,
bodde det en fattig i nær sagt hvert hus.
Bare på Jernverket fantes det ikke fattige. «Nyder Pension af
Værket» het det så flott om alle som var for gamle til å arbeide, alle
de gamle på Verket så dessuten ut til å få fortsette å bo på Verket,
der de tidligere hadde bodd. Så det var ikke fritt for at folk i byen
misunte verksarbeiderne litt for deres gode arbeidsplass.
Falske penger i omløp
En dag banket det hardt på døren hos maler Zelander. Underfogd
Gade sto utenfor og ville ha ham med til byens arrest i annen etasje
på rådstuen. Zelander hadde tidligere møtt i retten, men bare som
vitne i saken mot snekker Nadelsteen. Nå skulle Zelander selv
tiltales. Det var nemlig falske dalersedler i sirkulasjon i byen. Og
sterke indisier pekte mot Zelander.