Moss bys historie - Moss Historielag

226 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Følsom sommergjest: Camilla Collett
(1813 — 1895) var i nær slekt
med familiene Thaulow og Chrystie
og kom som ung pike ofte til Moss.
Særlig trivdes hun på Refsnes om
sommeren. Nikolai Wergeland har
laget denne miniatyren av sin datter.
Bruderov var kanskje akseptabelt i romanene. Det hadde ikke
vært noen dagligdags affære i Moss. Siden ble det stor skandale.
For brudens far viste alt annet enn velvilje overfor tilhengere av
den store og rene kjærlighet. Allerede neste dag hadde han sporet
opp sin datter i Hobøl.
Siden klarte han å utvirke at sogneprest Preus ble suspendert fra
sin stilling og nektet å forvalte sakramentene. Enda bøndene
verdsatte sin prest, gjorde dette såpass inntrykk at de følte seg
tvunget til å utebli også når han talte i kirken.
Denne episoden ble godt kjent både i samtid og ettertid. Mest
utførlig er hendelsene fremstilt i en bok fra slutten av 1800-tallet
med den karakteristiske tittel «Et bruderov».
I boken refereres også en serie av begivenheter som angivelig er
basert på muntlig tradisjon, men som det ikke er lett å få bekreftet
via andre kilder: Etter som problemene begynte å tårne seg opp for
Hobøl-presten, dro angivelig den unge prestekone med to manns
følge til København og søkte foretrede for kongen. Det heter det i
alle fall i boken. Christian VII var sinnssyk og ute av stand til a
forstå hennes poenger. Geheimråd Ove Guldberg samtykket imidlertid
i å snakke med den unge prestekonen. Kanskje kjente han til
de gamle forbindelsene mellom Thaulow-familien, som hun nedstammet
fra, og kongehuset. Eller kanskje ble Guldberg blendet av
den unge prestekonens sjarm og hennes argumentasjon for kjærlighetens
sak?
Hittil har ingen lykkes i å få bekreftet ut fra samtidige kilder at
presten «mistet kappe og krage», og at prestekonen dro til København.
At prestens posisjon hos bondeallmuen siden ble gjenopprettet,
er imidlertid klart.
Det er synd vi ikke har bedre kilder til detaljer rundt dette
bruderovet enn en bok som ble skrevet hundre år etter begivenhetene.
Sophie Chrysties versjon ville sikkert ha vært vesentlig
mer dyptpløyende. Hun var en samtidig av både prestekonen
og kjøpmannsdatteren, og hun kjente byen Moss og mange av de
impliserte.
En romantisk natur som Sophie Chrystie må ha vært levende
opptatt av alle disse historiene i sin manns familie. Og hun var
både en sikker stilist og en dyptloddende filosof. Det er synd vi ikke
har mer litteratur fra hennes hånd. Hennes velskrevne brev er
imidlertid blitt ansett som «litteratur» og ble i 1830-årene publisert
i et dansk litterært tidsskrift — som Christen Pram redigerte.
Unikt er brevet ikke, verken i sin tendens eller i sitt syn på
mennene. Det minner ikke desto mindre om de beste produkter
opplysningstidens elegante, følsomme og lærde kvinner leverte fra
seg, og har både Jane Austens sødme og Mary Woolstonecrafts
tyngde. Brevet er dermed det første litterære vitnesbyrd om kvinnetenkning
på Moss.
I tone og innhold er det mye hos Sophie Chrystie som peker
fremover mot Camilla Collett. I det henseendet er det nok også