Moss bys historie - Moss Historielag

224 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Romaner og følelser
Sophie Chrystie syntes altså at borgerskapet i Moss var for
prosaiske, de var litt for lite opptatt av «Hiertet». Selv hadde Sophie
rimeligvis mye tid til å føle seg følsom og beskjeftige seg med sitt
«Hierte», for hun var barnløs og hadde dessuten stort tjenerskap.
All denne fritid satte henne imidlertid samtidig i stand til å følge
med i sin samtid, tid til å lese. Og det var nok mest romaner hun
leste, franske, engelske og tyske. Både Fielding, Rousseau og
Goethes «Werther» forelå nå i dansk oversettelse.
I Norge ble det ikke skrevet romaner. Bare en nordmann,
Nicolai Wergeland, skrev i 1802 en roman etter engelske forbilder.
«Haldor Smeks Tildragelser» het den. Sophie Chrystie studerte
trolig den romanen med særlig entusiasme. Kanskje fikk hun til og
med et dedisert eksemplar. For hun kjente forfatteren, han var gift
med Alette Thaulow. Hun var kusine av David Chrystie både pa
mors- og farssiden og hadde derfor all sin slekt på Moss. Sophie
Chrystie var belest og kjente sikkert store deler av sin samtids
engelske og franske romanlitteratur. Dermed har hun hatt god
anledning til å dyrke den romantikk som fulgte i romanlesningens
kjølvann.
Man trengte imidlertid ikke alltid gå til bøkene for å finne
romantikk. Det hendte jo at naboer og slektninger hadde vært
gjennom opplevelser som gikk både den ene og den andre romanen
en høy gang.
I begynnelsen av 1760-årene, det begynte allerede å bli skrekkelig
langt tilbake, sett fra Sophie Chrysties synspunkt, hadde det
hendt romantiske ting på Værne kloster.
Trass i mange års forelskelse mellom major Sibberns eneste
datter og den unge eier av nabogodset Evje skulle ikke de to unge
elskende få hverandre fordi en grum fader hadde andre planer.
Frøkenen til Værne kloster og herren til Evje møttes på hemmelige
stier mellom de to herregårdene og fikk etter alt å dømme to barn
sammen. Det verserte mange historier om hvordan kammerpiken
om natten loste unge von Sundt, forkledd som tjener, inn pa
frøkenens sengekammer.
Charlotte Amalie Sibbern fikk ikke følge sitt hjertes stemme.
Hun ble i stedet tvunget av sin far til å gifte seg med en kjødelig
slektning. Ikke desto mindre fortsatte hun å lide av ulykkelig
kjærlighet livet ut. Og en kjølig vårdag i 1777, tolv år etter det
ulykkelige bryllup, døde hun «av sorg». Hun hadde til sin dødsdag
sittet ensom i «Rosenkrantz kammer» på Værne kloster. For det
var bare derfra hun hadde utsikt til Evje gård, der hennes elskede
levde videre, ugift.
Dette var ett eksempel på ekte kjærlighet. Det fantes i det
virkelige liv. Akkurat som i romanene.