Moss bys historie - Moss Historielag

57 Barokk og pietisme
Verksklokken: Vi vet ikke nøyaktig
når denne klokken er støpt. Men
den må ha blitt tatt i bruk på et
tidlig tidspunkt. For på Jernverket
var arbeidsprosessene kompliserte
og krevde disiplin. Men arbeiderne
kunne ikke selv vite når arbeidet
skulle ta til, for selv hadde de ikke
ur. Verksklokken på taket av smien
kunne imidlertid gi klare signaler
til arbeiderne.
skrev i 1738 at man ikke pleide å føre noen fortegnelse over de
arbeiderne som bygget seg hus inne på verksområdet, for de var så
fattige at man ikke i noe fall fikk leie av dem. Det er neppe riktig at
arbeiderne var fattige sammenlignet med arbeidsfolk inne i Moss.
Åpenbart betalte de ikke husleie. Det skyldtes imidlertid avlønningssystemet.
Saken var jo at bedriften forsynte arbeiderne med
alt de trengte.
Arbeiderne betalte normalt heller ikke skatt, det sikret Verkets
privilegier dem. Egentlig «trengte» de ikke penger i det hele tatt.
Deres arbeidsgiver forsynte dem også med mat. Eierne innførte,
tollfritt, korn, erter og andre produkter som de «solgte» videre til
arbeiderne. Og når de kunne kjøpe tollfritt fra skutene, lønnet det
seg nok fremfor å kjøpe fra bøndene i naboskapet.
Et visst salg fra bøndene i naboskapet må det nok likevel ha
vært. Bøndene tjente gode penger på å kjøre kull til Verket.
Sannsynligvis har de samtidig solgt enkelte matvarer. Kjøpmennene
i Moss har derimot ikke kunnet tjene mye på å ha Moss
jernverk i sitt nære naboskap.
I 1738 var det tilløp til en liten streik ved Moss jernverk. Det er
vanskelig å trekke generelle konklusjoner av det, for uro trenger
ikke indikere nød. Tvert om kan urolighetene like mye bety at
arbeiderne var litt bedre vant enn andre, som at det sto dårligere til
med dem.
Når det gjaldt skatten i 1764, var ikke lenger Jernverket fritatt,
unntatt for de «egentlig» fattige. Da nevnes 23 slike. Hvor fattige de
andre egentlig har vært, er vanskelig å måle. At de var fagarbeidere
og var kommet langveisfra, bør jo tale i retning av at de tjente litt
mer enn arbeiderne på sager og møller.
Tidlig på 1700-tallet er det ikke mange av arbeiderne ved Moss
jernverk vi kjenner med navns nevnelse. Og det var mye flytting til
og fra. Derfor er det vanskelig å si noe helt bestemt om befolkningen.
Men vi vet at arbeidet krevde gode forkunnskaper.
Derfor er det grunn til å tro at innslaget av importert arbeidskraft
fra Sverige og Tyskland var stort alt i de første årene.
Det første manntall for Verket stammer fra 1764, og innslaget av
svenske navn var da ganske stort. Det fantes en mengde spesielle
og karakteristiske etternavn som siden forsvant: Apelgreen, Reiske,
Edsfors, Malmberg, Dahlberg og Buch. Det opptrer bare ett
gårdsnavn fra egnen som etternavn, navnet på den Jeløy-gården
som alltid hadde nærest forhold til Jernverket: Rosnes.
Andre svensk- og tyskklingende etternavn holdt seg i flere
generasjoner, det gjelder Grandahl, Lindstrøm, Staal, Karz, Gasman,
Edin og Aboe. Selv om vi ikke kan si noe nøyaktig om hvor
sterkt det utenlandske innslaget var, er det klart at det var meget
synlig og følbart.
En skatteliste fra 1764 oppgir et folketall på vel to hundre
mennesker. Andre tall fra 1760-årene avviker imidlertid litt fra
dette. I 1743 lå folketallet i alle fall litt lavere. Den vesentlige