Moss bys historie - Moss Historielag

312 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
Fossen i 1857: Det søndre løp i
1857. Tegning av oberst William
Thulstrup. I fossen var det på denne
tiden fem sirkelsager, noen mindre
sager og åtte møller.
I andre byer bidro fosser i sentrale byområder til et økonomisk
oppsving for en hærskare med aktiviteter. Akerselven i Christiania
var et godt eksempel. Men i Moss var alt ved det gamle. Trelasten
og møllevirksomheten hadde langt på vei den struktur de tidligere
hadde hatt.
Nå var det ikke ganske enkelt slik at ingen hadde tenkt på å
utbedre fossen tidligere. Saken var snarere at planene om å utbedre
fossen hadde låst seg. Det hersket jo et nært samspill mellom
vannet i fossen og vannstanden i Vansjø.
Vansjø hadde derfor, som så mange andre reguleringsområder,
en lang historie. I 1790-årene hadde byens næringsdrivende første
gang gått i gang med utbedringer for å sikre en jevnere vanntilførsel
til møller og sagbruk. I 1840-årene hadde Ignatius Wankel og
David Chrystie den yngre tatt et temmelig selvstendig initiativ til
sprengning av en renne på vestre bredd av Krapfoss. Man kan
kalle det for første regulering.
Å regulere denne store innsjøen innebar imidlertid en hårfin
balansegang mellom mange interesser. Vannkraften fra fossen og
den teknologisk heldigste utnytting av den var bare én side av
saken. Jordbruksinteressene rundt Vansjø veide like tungt, om ikke
økonomisk, så i alle fall politisk. Flomproblemet kunne i vannrike
år bli akutt. Og reguleringen i 1840-årene hadde ikke tatt hensyn
til jordbruksinteressene. Dessuten var det viktig å se til at både
båter og tømmer fikk fri ferdsel.
Problemet var ikke typisk for egnen. På samme tid prøvde man a
regulere vannstanden i Øyeren, man ville utbedre Drammensvassdraget
og Glommavassdraget. Det var alltid tre typer av interesser
som sto mot hverandre i slike reguleringssaker: hensynet til de
industridrivende, til jordbruksinteressene og til den alminnelige
kommunikasjon. Fordi saksfeltet var så komplisert, hadde Norge et