Moss bys historie - Moss Historielag

116 Barokk og pietisme
for få år senere hadde inntektene fra postvesenet passert de
tidligere års inntekter. Folk både skrev og handlet mer enn før.
Vi må ha et visst perspektiv på denne lille kommunikasjonsrevolusjonen.
For mens vi kan regne oss til at det tidligere i høyden
var blitt ekspedert fem brev om dagen, hadde dette tallet fordoblet
seg. Med bare en håndfull embedsmenn og militære og i høyden
fire — fem kjøpmenn som drev handel med utlandet, kan man vel
ikke vente større korrespondanse. Embedsmenn tok seg imidlertid
lov til å sende en viss andel av sin post portofritt. Derfor lå det
totale antall brev muligens litt høyere.
Noe senere på 1700-tallet ble imidlertid postvesenet i større
grad et offentlig forvaltningsapparat. I 1762 overtok Nikolai Gude
stillingen som postmester i Moss. Det ble på mange måter et skille
for Moss som postby. Gude hadde gode forbindelser i København,
det fremgikk av at han kunne smykke seg med tittelen «krigsråd».
Omtrent på denne tiden begynte postbøndene å få lønn også. Til
gjengjeld ble de underkastet sterkere kontroll enn før. Postmestrene
begynte dessuten med fast ekspedisjonstid, og Gude har
sannsynligvis også lønnet en egen poståpner, som en privat tjener.
Samtidig har han sendt ut ham eller andre som «postjeger» for a
kontrollere at bøndene ikke somlet. Det var dessuten på Gudes tid
at «Postmestergaden» fikk navn etter den gaten der han og hans
bror, som var en ledende kjøpmann i byen, bodde.
Kontrolltiltak, effektivisering og fast åpningstid kostet penger.
I Gudes tid var ikke lenger tollervirksomheten koblet til postmestervirksomheten.
I et klagebrev fra 1771 lyder han derfor nokså
fortvilet over sine inntekter, som han da ikke ville anslå høyere enn
sytti riksdaler årlig. Likevel ble han skattlagt som om han tjente
mer. Heldigvis ble han kort etter tillagt inntekter som «måler og
veier» også, noe som ga ham like store inntekter som postmestervervet.
Om det var Gudes pengebehov eller hans iver som postmester
som var den sterkeste drivkraften hos ham, er ikke godt å si. Et
stykke på vei lå han muligens under for begge deler. Sikkert er det i
hvert fall at en krangel om portotakster en gang førte til en større
rettssak i Moss.
En dag hadde kjøpmann Christian Chretschmer sendt sin
tjenestepike, Anne Maria, til Gudes hus, «posthuset», med et brev.
Penger hadde han gitt henne med. Gude var imidlertid ikke
fornøyd med den sum han hadde lagt ved, og sendte en lapp i retur
hvor det sto hvor mye kjøpmannen skyldte postmesteren i tillegg.
Chretschmer fant det meget impertinent. Ikke bare skrev han
derfor en skarp note tilbake, men fornærmet også Gude i tjenestepikens
og en annen kjøpmanns påhør. Gude hadde «taxeret som en
Canaille», ropte han. Tidens mest brukte skjellsord betydde nærmest
«hund», men lød sikkert gruvekkkende den gang.
Gude var dessuten en «Slubbert, storagtig Nar og Fantast» og
mye annet. Slikt måtte visst en postmester på 1700-tallet tåle.