Moss bys historie - Moss Historielag

269 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje':
Sosial fordeling i 1865
Embedsmenn, akade- %
mikere
Store kjøpmenn
Håndverksmestre
Møllermestre,
formenn
Kapteiner og
styrmenn
Kontorister, betjenter
Småhandel, hotellverter
Sjømenn, fiskere
Arbeidere
Svenner, drenger
Fattiglemmer
19
14
77
20
20
55
26
163
209
165
14
2,5
2
10
2,5
2.5
7
4
21
27
21
Tabellen er basert på 784 yrkesaktive
menn. Jernverket er
ikke med. Tallene er derfor
ikke uten videre sammenlignbare
med 1801-tallene. De 784
fordelte seg på 364 hus, 855
husstander i byen, uten Jernverket.
2
Kjøpmenn med og uten pomade
Selv om det etter matrikkelen var 440 «eiendommer» i Moss, ser
det ut til at Moss by i 1865 besto av 341 hus, fremdeles i
overveiende grad trehus.
I forhold til de elendige gateforholdene tidligere i århundret
hadde det nå skjedd viktige forbedringer med selve gatelegemet,
både av hygienisk og estetisk art. Deler av Konggaden og Storgaden
var blitt brolagt alt i 1808, andre deler senere. Siden var det
kommet fortau og rennestener. I de fleste andre gatene var det
pukksten med grus oppå. Rett før brannen, i 1857, hadde man
dessuten fått belysning i gatene: 48 gasslykter i gatene og en stor
lykt nede på havnen.
Storgaden inkluderte den gang den gaten som senere skulle få
navn etter fabrikkeier og kjøpmann Henrik Gerner, som hadde
vært en viktig mann i byen tidligere i århundret. I alt lå det 41 hus i
denne gaten. I Møllergaden, Postmestergaden og andre gater i
direkte tilknytning, Nygaden, Toldbodgaden, Tomtegaden, lå tyve
hus. Moss var stadig en by hvor folk bodde «om hverandre», så
både tomtearbeidere og rorskarler og håndverkere bodde side om
side med storfolkene. Og alle hadde de adresse Storgaden.
I Konggaden lå det ikke mer enn 27 hus. Dette var likevel på
mange måter byens mest sentrale gate. For her var butikkstrøket,
særlig ved det øvre torget, eller «Prinds Christian Augusts torv»,
som det da fremdeles ble kalt, for å skille det fra byens andre torg
foran kirken. I Konggaden bodde for det første alle butikkeierne,
og alle hadde de sine hjem i direkte tilknytning til sine forretninger.
Kjøpmann Carsten Smith hadde mange jern i ilden. Men i sin
handelrettet han seg spesielt inn mot bøndene. I sitt hus hadde han
foruten sin kone og syv barn mellom tre og sytten år, to handelsbetjenter,
en bakermester, en bakergutt, en gårdsgutt og to tjenestepiker.
Og disse var nok ikke de eneste som arbeidet hos ham.
Sannsynligvis hadde han enkelte gifte kvinner tilsatt på deltid,
kanskje hustruene til hans egne arbeidere?
Fra sin store butikk solgte han øl og brennevin fra eget brenneri
og bryggeri, og bakverk som var laget der i huset. Dessuten
formidlet han svenskimportert jern og stålvarer til bøndene.
I bakgården holdt han losji for bønder langveisfra og stall for
kunder som kom til byen på dagstur.
Handelsnæringen var temmelig omfattende i Moss. Det kom
delvis av at byen, som tidligere, utgjorde et sentrum for bygdene
omkring. Det kan virke som om Moss delvis var i ferd med å miste
denne sentrumsfunksjonen i 1860-årene. Småhandelen i byen
holdt seg likevel oppe. Det skyldtes at folk i og rundt byen i stadig
økende grad gikk over til å kjøpe det de tidligere hadde produsert
selv.
I alt 24 mossinger kalte seg handelsmenn. Sannsynligvis betydde
det at de handlet lokalt, var detaljister, i motsetning til «kjøp-