Moss bys historie - Moss Historielag

48 Barokk og pietisme
Etter at det var kommet til fred mellom tvillingrikene og Sverige
etter Carl XIIs død, fortsatte krigen å rase i Østersjøen i noen år.
Det var imidlertid en fordel for trelastutførselen fra Moss og førte
til høykonjunktur frem til midten av 1720-årene. Så fulgte en
periode med dårligere konjunkturer. Det var først nå byene i
Sørøst-Norge for alvor fikk konkurranse fra byene i Østersjøen på
trelastmarkedet.
Resten av århundret skulle bli en sammenhengende fredstid for
tvillingrikene — selv om sablene raslet litt. Gottorp ble en del av
Danmark-Norge fra 1720 av, etter et makeskifte med Russland,
som fikk noen områder lenger sørøst i Tyskland i stedet. Men de
politiske avgjørelser i København kom gjennom hele resten av
århundret til å bli tatt med Russlands øyne i nakken.
Huset Gottorp fortsatte å kaste en skygge som strakte seg helt til
Moss. I året 1743 diskuterte man sikkert igjen ivrig spørsmålet om
Gottorp blant embedsmenn og det opplyste borgerskap. Ekstraskatten
var jo forårsaket av kongens opprustningsplaner. Og
krigstruslene hadde igjen med Gottorp å gjøre!
I Sverige sto det strid om den tronfølger som var valgt. Den
svenske høyadelen hadde som tronfølger satset på nettopp Adolf
Frederik av Gottorp! Et annet parti i Sverige — og mange svenske
bønder — ønsket seg i stedet den danske kronprins Frederik. Det
er ikke vanskelig å forestille seg hvem mossingene helst så pa
Sveriges trone!
Dansk monopol
Etter en periode med økonomisk krise i 1 730-årene fikk merkantilismen
og dens beskyttelsespolitikk overfor alt «innenlandsk» næringsliv
et endelig gjennombrudd i Danmark-Norge. 16. september
1735 kom en forordning som åpent klargjorde at kornhandelen i
Sør-Norge ble et rent dansk marked.
Det lå ingen spesifikk dansk sjåvinisme bak monopolet. Det var
de korneksporterende næringsinteresser innen dobbeltmonarkiet
som skulle trygges mot tysk konkurranse. Og det var tilfeldigvis
godseiere på Sjælland og Jylland som eksporterte korn. Merkantilismen
innebar på samme tid en favorisering av østnorske eksportnæringer,
som trelasten. Når kornimporten ble så klart regulert,
førte det likevel til at forbrukerne ble skadelidende.
Nå fikk nemlig danske kjøpmenn og skippere anledning til a
presse prisene oppover, også i forhold til lokale danske priser. Og
det gjorde de. Mellom 1711 og 1720 lå prisene i Norge fire prosent
over danske, i 1731 — 1780 lå de over tredve prosent høyere og
1781 — 1800 syv prosent høyere.
På denne tiden ble det bare betalt én skilling pr. tønne i
«importtoll» når det var dansk korn som ble innført til Norge, mens
utenlandsk korn måtte betales med 56 skilling pr. tønne, noe som