Moss bys historie - Moss Historielag

147 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
ningene lavere enn i København. Dessuten kunne man ansette
fattige, enker og uføre og dermed lindre nød.
27. mars 1786 besluttet man så i København å nedlegge den
store klesmanufakturen på Blaagaard og flytte noen maskiner til
Fredericia på Jylland, og noen til Moss i Norge. Man hadde tenkt
på bergverksbyen Kongsberg også, men man valgte Moss. Der valdet
ledig og billig arbeidskraft. Dessuten fantes det vannkraft, og
ikke minst lokal tradisjon for tekstilproduksjon. I Moss hadde det
jo vært eksperimentert en del med tøyproduksjon tidligere.
Kongen hadde tidligere drevet Blaagaard for egen regning i
København. Nå ville han overlate den videre virksomheten til
private, men fulgte opp med lån: Atten tusen riksdaler av manufakturfondet
og tredve tusen av industrifondet. Dette var svimlende
summer. Dessuten bekostet kongen frakten av maskinene opp til
Norge. Så skulle virksomheten overlates til seg selv.
Dansken Johan Gottlieb Wilde skulle forestå driften i Moss.
Men han manglet kapital og gikk derfor i kompaniskap med
assessor Haagen Mathiesen, som hadde noe mer midler og rike
forbindelser. Kjøpmann Mogens Monsen i Christiania stilte som
kausjonist. Byens stadsmusikus, Nicolay Holvey, eide en tomt i
Storgaden. På hans grunn ble det nå oppført to store bygninger
som skulle huse maskinene, samt en valkemølle. En presse ble laget
på Moss. Maskinene kom fra København.
I tillegg trengtes penger både til innkjøp av råvarer og til
arbeidslønn. Men hvor ble det av pengene fra København? I første
omgang ble det bare betalt ut 1500 riksdaler. Det dekket ikke
engang bygningskostnadene.
Da kronprins Frederik, den senere kong Frederik VI, kom til
Moss i 1788, besøkte han selvfølgelig også klesfabrikken. Det var
en lykke. Dermed kom det noe mer penger fra København. Etter
tre år var investeringsutgiftene dekket, men verken Wilde eller
Mathiesen hadde hatt inntekter, påsto de i et brev til København.
Kassereren hadde Mathiesen måttet lønne av egne, oppsparte
midler.
Behovet for vann fra fossen førte i sin tur til konflikter med de
andre bruksberettigede i vassdraget, ledet av byens ledende trelasthandler,
David Chrystie den eldre. Slutten på striden ble at de to
fabrikantene måtte betale Chrystie hundre riksdaler årlig for
vannet. Det kom på toppen av andre utgifter.
Haagen Mathiesen, som hadde vært ung og ugift da han gikk i
gang med fabrikken, giftet seg etter tre år med datteren til sin
kausjonist, den rike Mogens Monsen. Nå hadde han et solid
økonomisk grunnlag, kunne slå seg på trelast i Christiania og
overta hele sin svigerfars forretning, samt eiendommen Linderud.
Klesfabrikken hadde så allikevel ikke vært noe lønnsomt eksperiment
for ham. Nå ønsket han å trekke seg ut, og ga klare
signaler om det til København. De ville imidlertid ikke la ham
trekke seg ut, for Wilde kunne ikke garantere for lånene.