Moss bys historie - Moss Historielag

134 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nod
befolkningen i dobbeltmonarkiet og hadde interessert seg spesielt
for jordmorvirksomheten. Derfor hadde de organisert denne første
gruppen av yrkesaktive kvinner nesten som i et laug. Fra 1766
hadde de tatt inn norske kvinner på skolen i København. Men
Johanne Graw var kommet til Moss fra Fredrikstad alt i 1768. Da
hun ble tilsatt, hadde byfogden vurdert å søke etter en skoleutdannet
kvinne. Men mor Johanne hadde stilt krav som var lette å
tilfredsstille. Dermed hadde hun fått «bestallingen».
Jordmor Johanne tok straks ledelsen da hun kom inn i den lille
stuen i Kongens gade. Hun kommanderte Berglund selv, svennen
og de to småbarna ut i det andre rommet. Selv styrte hun inne i
stuen, der Kattrin lå til sengs. Det var godt at familien hadde
tjenestepike. Maren Svendsdatter, som hun het, kunne dermed
assistere jordmoren sammen med en nabokone. Mor Johanne ba
om olje til hendene sine, varmt vann og kaldt vann med eddik. Da
hun hadde tatt forholdene og barselkvinnen i øyesyn, forsto hun at
hun hadde situasjonen under kontroll.
Noen timer senere var fødselen overstått. Barnet var vasket og
hadde fått navlebind. Kattrin hadde fått den obligatoriske barselgrøten
og en solid slurk brennevin og sov allerede, utslitt etter
fødselen. Nabokonen var sendt hjem, og også Johanne pustet lettet
ut. Det hadde gått godt, denne gangen. Hun takket Gud for det.
Rett som det var, måtte hun hjelpe dødfødte barn ut av mors liv.
Det hadde skjedd med Berglunds Kattrin også noen år tidligere, og
verken Johanne eller Kattrin likte å tenke tilbake på det.
En Jordemode7~s hverdag
Om en kone fikk et dødfødt barn, var det ikke bare et sjokk for
henne og ubehagelig for jordmoren. Det fulgte dessuten mye
ekstraarbeid med en dødfødsel. Da måtte en mengde opplysninger
skaffes til veie. Jordmoren måtte innberette saken for presten, og
presten for biskopen, som til slutt rapporterte til det danske
kanselli i København.
Tilbake på 1700-tallet hadde det bare vært når ugifte kvinner
fikk dødfødte barn, at myndighetene hadde interessert seg for
saken. Da forelå det jo en «naturlig» mistanke om barnedrap,
mente man den gang. Nå var interessen for befolkningsøkning og
barnefødsler generelt økt veldig. Byråkratiet vokste på alle kanter.
Og en kvinne som Johanne var ikke bare «håndverker», hun var
også en aldri så liten helsebyråkrat in spe.
Mens skepsisen til jordmødre ofte kunne være stor i de indre
landdistriktene, hvor folk mer stolte på hjelp fra kjente, virker det
som om alle som skulle føde i Moss, brukte Johanne. Og kvinnene i
landsognet innkalte enten henne eller en av hennes to kolleger.
Norske Intelligenssedler hadde på denne tiden mange abonnenter
på Moss. Forholdene var ikke den gang større enn at da