Moss bys historie - Moss Historielag

66 Barokk og pietisme
Flere privilegier
Moss hadde altså fått egen byfogd i 1720. Men var stedet dermed
en by? Faktisk var ikke Moss ennå fullstendig likestilt med andre
byer i Norge. Både Fredrikshald, Fredrikstad og Tønsberg var
bedre stilt enn Moss. De hadde nemlig tollfrihet. Grenseoppgangen
i 1727 kunne ses som et lite skritt fremover når det gjaldt å
øke byens status. Men det avgjørende nye skritt på veien fulgte
først seks år senere.
Høsten 1732 kom Lauritz Hvidt sammen med Andreas Chrystie,
Lauritz Fuglesang, Just Treschow, Gregers Holmboe, Christian
Grønbeck og syv andre kjøpmenn. De må ha sett høytidelige ut
den dagen. De hadde da også noe viktig fore. De skulle forfatte et
brev til selveste kongen. Det kan se ut til at Lauritz Hvidt førte
brevet i pennen. Han visste at de var nødt til å holde seg til tidens
meget ydmyke språkføring om de skulle komme noen vei. De
tretten borgerne kalte seg derfor den stormektigste alvekonges
«aller underdanigste, roe Arveundersaatter og ringe Tienere» og ba
meget ydmykt om tollfrihet for sin handel.
Borgerne sammenlignet Moss med Fredrikstad og Tønsberg og
hevdet at de betalte tre å fire ganger så mye skatt som Tønsberg og
omtrent det samme som Fredrikstad. Men begge de byene hadde
«for Toldnings Friehed, hvor hen Wi skal være obligeret at lade
baade Wore Egne og fremmede Skibe hengaae at losse og inquirere».
Argumentasjonen var altså for det første at mossingene
allerede betalte mye skatt til kongen og dermed hadde gjort seg
fortjent til tollfrihet. På den annen side ville tollfrihet gi større
profitt, større rikdom til kjøpmennene, noe som ville gjøre dem i
stand til å betale enda mer skatt til kongen siden. Hvem kunne
avvise en slik argumentasjon? Slett ikke en konge som hadde store
pengebehov! Lauritz Hvidt og hans medborgere hevdet til slutt at
den kompliserte innseilingen til Moss ville svekke deres konkurranseevne
med andre havner dersom de ikke kunne friste med
tollfrihet og dermed mulighet for økt salg. I et følgeskriv ga
magistraten i Fredrikstad sin støtte til mossingene og påpekte den
vanskjebne Moss hadde lidt tidligere i århundret, den gang krigen
hadde hjemsøkt byen.
Hvilke argumenter som fikk størst gjennomslagskraft, er ikke
lett å avgjøre. Men 26. januar 1733 fulgte tollfriheten: «Bemeldte
Mosse Bye, som hidindtil udi Toldrullen ickun er bleven anseet for
et Ladested, maae herefter nyde for Toldning Friehed, lige med
andre Kiøbstæder udi vort Rige Norge, og dessen Indvaanere
tilladt, der at losse, lade og fortolde, alt hvis de fører til og fra
Fremmede Stæder.»
Var Moss nå omsider blitt en by i ordets fulle mening? Økonomisk
lå det ikke lenger hindringer i veien for borgerskapet. Man
kunne ikke etter dette med noen rett si at Moss bare var et ladested,
«for kjøpmennene hadde nå all den handlefrihet de trengte.