Moss bys historie - Moss Historielag

202 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Prost Rynning: Fredrik Benjamin
Kraft Rynning (1774-1836) var
prest i Moss i en årrekke tidlig på
1800-tallet og ble valgt til prost i
Søndre Borgesyssel i de siste år han
levde. Flan bodde på Råbekk sør for
byen. Fluset hie av hans enke omdøpt
til Fredriksminde, og gikk i en
årrekke under det navnet, før det
opprinnelige navn ble gjenopptatt.
Så begynte krisen etter Napoleonskrigene å bli mer merkbar. Da
fikk alle i byen annet å tenke på enn lærdom. Dermed ble også
skoleforholdene dårligere. I 1821 var også gamle Horn omsider
visnet bort.
Dessverre hadde ikke undervisningen hans holdt den tidligere
høye standard de siste årene han levde. Horn var da blitt så
gammel og døv at barna dessverre mistet all respekt, skrev
sogneprestens datter mange år senere.
På dette tidspunkt var det blitt slik at allmueskolen og borgerskolen
holdt til i en og samme bygning — Spindhuset — og all
undervisningen ble ivaretatt av en og samme mann, «annenlærer»
Andersen. Men Andersen ble stresset av alle de byrdene som ble
lagt på hans skuldre. Det hendte derfor rett som det var, at han tok
til flasken for å finne lindring og trøst. Men han ble ikke trøstet,
bare sint, det hendte derfor ofte at han ble «som et vilt dyr, fløy
omkring og skrek i gatene». Han kunne til og med dukke opp i
kirken og tiltale presten mens han sto på prekestolen, het det da
Kaja Wankel, prestens fosterdatter, skrev ned sine erindringer
mange år senere.
Dette var ikke egnet til å styrke tilliten til skolevesenet. I de best
bemidlede familiene hadde man da for lengst forstått at borgerskolen
ikke lenger holdt mål, og hadde vendt tilbake til den gamle
tradisjon med hjemmeundervisning.
Men de som ikke hadde midler, var etter loven forpliktet til å
sende sine barn til «fattigskolen». Det eneste de kunne gjøre, var å
håpe på at lærer Andersen var edru, om vi skal stole på Kaja
Wankels erindringer. Kanskje bør vi ikke tillegge dem altfor stor
vekt. Hennes stefar, presten, gikk nemlig til slutt inn for å ansette
nettopp Andersen som klokker!
Fattige Koner af Sognet
Mens den blinde, 21-årige husmannsdatteren Olea Sørensen i
1801 bodde hjemme på Skipping med sine foreldre, var den
71-årige enken Hilleborg Olsdatter stuet sammen med ni andre
fattiglemmer i et lite hus i Bakkegaden.
De to kvinnene var begge «fattige». Og siden sognepresten satt
sentralt i alt fattigarbeid, hadde de begge med ham å gjøre. Olea
hørte hjemme i landsognet, Hilleborg i byen. Det betydde stor
forskjell.
De fattige hadde nå i mer enn hundre år vært sett som et felles
anliggende for folk som hadde midler nok. Noen fikk ta de fattige i
huset, men utgiftene til å fø og stelle folk uten særlig arbeidsevne
skulle fordeles jevnt.
I landsognet hadde presten derfor som oppgave å sørge for at de
fattige ble flyttet fra en gård til en annen med jevne mellomrom. På
noen gårder kunne forholdene være gode, på andre var de verre.