Moss bys historie - Moss Historielag

145 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Vevstol: Slike engelske vevstoler var
i bruk på Moss klesfabrikk, og viser
en for sin tid avansert teknologi.
Fabrikken hadde dårligst kapasitet når det gjaldt spinning. Noe
av ullen ble derfor spunnet på Kongsberg.Men heller ikke vevstolene
hadde tilstrekkelig kapasitet.
Valkemøllen og farveriet kunne derimot ta imot mer stoff enn
det som ble produsert på fabrikken. Derfor begynte bondekonene
omkring Moss å levere hjemmevevet vadmel til valking og farging.
De engelske værene som var blitt innført i distriktet midt på
1700-tallet, hadde gjort nytte for seg. Det hadde ført med seg en
anselig kvalitetsforbedring på lokal ull. Likevel ble ikke de mosseproduserte
ulltøyene fullt så gode som de utenlandske, ble det
hevdet.
Fargeriet ble imidlertid berømmet i samtiden. Særlig var den
røde mossefargen beundret. Sort og brunt falt det noe dyrere å
farge, og blått falt aller dyrest.
En reisebeskrivelse fra 1 788 oppgir at det var mellom tyve og
tredve arbeidere ved fabrikken, men det heter at det «snart» ville
komme flere vevstoler i gang. Med rundt ti stoler ville fabrikken
etter planen beskjeftige seksti —sytti arbeidere.
Quinder som spinder
Siri Hansdatter og Eli Friederichsdatter arbeidet begge på fabrikken.
Alle andre enker oppe på Radet gjorde det samme. De drev
med «spinding, binding og vævning», het det om dem i folketellingen.
En rekke av kvinnene på Værlen sto i samme situasjon. Ofte
bodde bare kvinner og barn sammen i en husholdning.
21 kvinner, noen ugifte, men flest enker, har i 1801 helt sikkert
inngått i fabrikkens arbeidsstokk. Vevstolene var i fabrikkens første
fase riktignok blitt drevet med norske «drenge». Problemet med
dem var at de stadig ble utkalt til militærtjeneste.
I et brev til København hadde de to fabrikantene bedt om å få
anskaffe vevstoler av en mindre type til fabrikken, for «derpaa at
væve Cassemir og andre smale Tøier». De ville nemlig «employere»
flere norske «Fruentimmer». Det gjorde de. I 1790-årene ble
det så ansatt stadig flere kvinner ved fabrikken.
Det fantes da mannfolk på fabrikken også. De innehadde de
ansvarlige, kvalifiserte og godt betalte stillingene. Folketellingen i
1801 oppgir at åtte voksne menn arbeidet ved fabrikken: Det
fantes en fabrikkmester, en valkemester og en fargemester, en
fargetrykker, en overskjærer med svenn og en veversvenn. Disse
fagarbeiderne hadde både norsk-, svensk- og tyskklingende navn.
Dessuten fantes det en overskjærerdreng og en rekke veverdrenger,
som neppe har utført annet arbeid enn kvinnene.
Kvinner var det utvilsomt flest av. Hvor mcrnge kvinner som
arbeidet ved fabrikken, er vanskeligere å fastslå. For det er neppe
slik at vi med de åtte mennene, seks drengene og 21 kvinnene har
fått tak i hele fabrikkens arbeidsstokk. Hvorfor er ikke flere yngre