Moss bys historie - Moss Historielag

196 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Gammelpresten: Hans Henrik
Thaulow (1754-1823) ble kapellan
i Moss i 1779, og sogneprest f ra
1790. Han var ikke bare lærd opplysningsrnann
og potetprest. Som
teolog var han rasjonalist og vakte
bestyrtelse i sin samtid med sitt nøkterne
syn på nattverdens sakrament.
Han var en livskraftig mann,
fikk en hærskare barn og overlevde
to av sine tre hustruer. Thaulow
endte sin karriere som prost i Gudbrandsdalen.
Biskop Bang skriver da også om Thaulow at han «preket
Moralloven og Skaperens opphøyde Fullkommenheter». Men
Bang mener at Thaulow manglet «Syn for den levende Kristendom».
Årsaken til denne strenge omtalen ligger blant annet i
Thaulows befatning med en mann ved navn Hans Nielsen Hauge.
Denne bondegutten fra Tune hadde sin første store religiøse
åpenbaring i 1796, mens han som 25-åring gikk og pløyde. To
måneder senere dro han til Christiania og fikk der trykt sine
«Betragtninger over Verdens Dårlighed» med en gang. Og i 1796
og 1797 satte han i gang med sin forkynnelsesvirksomhet i
Smålenene og kom dermed også til Moss.
Der hadde Hauge et miljø å knytte an til. Tydeligvis hadde
enkelte holdt oppe tradisjonen tilbake til den herrnhutiske pietisme
som kapellanen Rennord hadde preket i 1 730-årene. Alt i 1798
hadde Hauge åpenbart skaffet seg en viss tilhengerskare i og
omkring Moss. Han skriver da også selv at det fantes en liten krets
av «hellige» på Moss.
Blant de geistlige måtte en person som Hauge og den vekkelse
han satte i gang, bli et problem. Hva skulle man mene om ham?
Sognepresten i Rygge, Poul Schnitler, var meget skeptisk og endte
sågar i håndgemeng med en av Hauges tilhengere. Thaulow var til
å begynne med mest nysgjerrig og bestemte seg derfor for å ta
mannen selvstendig i øyesyn. Senere skrev han imidlertid et lite
skrift om Hauge, om «Bondedrengens udbredte Sværmerie».
For ettersom Hauge så ut til å få tilhengere, syntes Thaulow at
det både var interessant og viktig for ham å finne ut hva Hauge
egentlig hadde å fare med. Han ba en av hans tilhengere om å fa
beskjed om når svermerne pleide å møtes. Dermed fikk han
anledning til å høre ham en søndag ettermiddag, sammen med en
ti — tolv andre.
Samværet begynte med salmesang, men «Stymperne» kunne
ikke engang «lese rigtigt indenad», skrev han senere. Det hadde
vært svært urimelig å vente seg noe som smakte av lærdom, av en
slik bondegutt, mente Thaulow, som knapt kunne holde latteren
tilbake under seansen. Men han var ikke kommet dit av ond vilje,
sa han til seg selv, så han måtte holde masken. Han hadde dog
ventet å finne selvstendig tenkning og talegaver. I stedet fikk han
høre «pærevev, utført med pipende og svak stemme», konkluderte
han, ikke lite nedlatende.
Thaulow gikk imidlertid opp til Hauge og sa at han personlig
ikke hadde noe imot forsamlingene, så lenge de ikke fant sted på
hverdager eller bidro til å hindre folk i å utøve sine yrkesaktiviteter.
Sogneprest Thaulow syntes at Hauge var en «andectig Nullitet».
Han mente på den annen side å ha erfart at folk av allmuen rett
som det var, kunne hengi seg alskens tåpeligheter. Forutsetningen
var bare at det dreide seg om noe som var nytt og originalt. Og det
var jo Hauge.