Moss bys historie - Moss Historielag

106 Barokk og pietisme
endre litt på detaljene, slik at ingen var i tvil om hvor i samfunnet
en mann eller kvinne hørte hjemme.
Det hersket faste regler for hvilke kvinner som kunne bære hatt.
Hatter var det bare fruer og madammer som hadde lov til å gå
med. En «kone» måtte bruke skaut om hun skulle ha noe hode-
P la gg-
Kvinnene fulgte ellers delvis den samme mote enten de sto høyt
eller lavt i samfunnet. Det fremgår av datidens motetegninger. Der
vises tjenestepikenes og fruens kjoler side om side. Men tjenestepiken
kunne nok ha et skjørt som struttet. Stoffet var likevel enklere.
Og utenpå hadde hun et forkle — og på hodet et lite skaut.
Kvinnedraktene hadde like vide ermer som mannsdrakten. Og
kjolene hadde ofte en V-formet åpning under bysten som tillot en
kvinne å vise frem en hvit underkjole, som også kom til syne
gjennom ermene og ofte også i halsrundingen. Det fantes imidlertid
også lukkede kjoler, som ikke stilte de samme krav til det
man hadde under. Midt på 1700-tallet tilsa moten nokså vide
skjørter, men ikke så vide som noen tiår senere.
Det sier seg selv at når moten var såpass komplisert, kunne man
ikke ha mange kjoler. Det er liten grunn til å tro at en kone til
mester Utne og mester Næsted hadde mer enn én kjole, til kirke- og
stasbruk, og dessuten et hverdagsskjørt. Om man hadde mer
penger, hadde man mer klær. Men altfor mange plagg hadde man
ikke da heller. I 1743 var boet etter en krambodhandlers enke,
Alhed Holmboe, nettopp gjort opp. Hun etterlot seg fire side
«Andrienne-kjoler» med slep, tre sorte og en hvit, to sorte ullskjørt
og tre underskjørt, en sid kåpe i «chagrin», semsket skinn, samt to
store sjal, ett i hvit silke og ett i storblomstret bomullsstoff fra
Ostindia.
Madam Holmboe kunne ikke kalles en rik kvinne, men hun var
ikke på noen måte fattig heller. I sine gode år hadde hennes mann
absolutt hørt med blant de nest rikeste i byen. Alhed Holmboe
hadde noe å ha på seg til enhver anledning. I kirken så vel som pa
gaten kunne hun sette nesen i sky. Hun tilhørte ikke byens
egentlige elite, men om man ikke stirret for nøye på henne, kunne
det sikkert nesten se slik ut.
Fadderskapets finesser
Tittelhysteri, parykker, klær og penger forteller på ulike måter om
eliten i det lille Moss på 1700-tallet. Om vi vil folk nær inn på livet,
er det imidlertid interessant å stille enda mer nærgående spørsmål.
Hvem gikk på besøk til hvem? Hvem var velkommen, og hvem
ville man ikke ha på besøk?
Kirkebøkene gir visse antydninger om det vi her er interessert i.
De forteller nemlig hvem de ulike familiene brukte som faddere for
sine barn. Det gir oss i neste omgang lov til å trekke visse