Moss bys historie - Moss Historielag

7 7 Barokk og pietisme
som hadde villet tjene penger og attpåtil gjøre de mektige i byen en
tjeneste, glemte neppe saken like lett.
Meest Haandwercks Folck?
De personer i Moss midt på 1700-tallet som dukker oftest og
klarest frem i kildene, er selvfølgelig storkjøpmenn som Hvidt og
Chrystie og embedsmenn som byfogd Schiøth og toller Calmeyer.
Også i bybildet den gang var de sikkert lette å få øye på, ettersom
de beveget seg med verdighet, og bar parykker og gikk med klær
som gjorde dem synlige i bybildet. Men byen Moss omfattet langt
flere enn disse storborgerne og embedsmennene.
Moss er fortrinnsvis «populeret» med håndverkere, skrev byfogd
Christian Schiøth i sin innberetning om byen. Om de befant seg i
absolutt flertall, avhenger av hvem vi regner som håndverkere.
I 1720-årene hadde byen et «Bagerhus», men tydeligvis ingen
baker, og heller ingen som drev med glass, mur eller malerarbeid.
Det kan ha bodd flere håndverkere i byen, men en skatteliste anga
bare sytten håndverksmestre. I 1743 var spekteret større. Foruten
folk ansatt ved møllene og sagene fantes det da elleve skomakere,
tolv snekkere og tømmermenn, seks skreddere, tre garvere, fem
smeder, en glassmester, en maler, en hjulmaker, tre gullsmeder —
og to parykkmakere.
I 1760-årene fantes det også en seilmaker og hele tre vevere. Det
var like mange som arbeidet med garving og skinnarbeid, men
bare fire skomakere. I 1760-årene var på den annen side «bygningsbransjen»
mer differensiert og innbefattet da en murmester,
en blikk- og kobberslager og en glassmester. Dessuten fantes det en
bøkker, en vognmaker og en egen hattemaker. Alle disse var
kommet til siden 1740-årene.
Om Peder Ellingsen har fått fremstå som en typisk representant
for landdistriktet rundt Moss i 1743, kan garveren Hans Næsted,
som hadde sitt verksted oppe i den øvre gaten, den senere
Konggaden, være den typiske «bymannen».
I samtiden kalte man Næsted for «Feldbereder» fordi han
behandlet «Skinnfelder». Han var ikke den første salmaker og
garver i Moss, den næringen hadde lange aner i byen. Fra gammelt
av hadde det hersket en intim forbindelse mellom skomaker- og
garverprofesjonen, ettersom man i begge håndverk arbeidet med
hud og skinn. I byene hadde etter hvert likevel de to virksomhetene
løsrevet seg fra hverandre og utviklet seg til to separate håndverk.
Garverne tok utgangspunkt i saue- og kalveskinn, elg- og hjorteskinn
og laget alt fra hansker og bukser til geværremmer.
Arbeidet var komplisert. Skinnene måtte bløtes opp til hårene
falt av. Hønsemøkk var til god hjelp, så stanken ble fæl. Siden
skulle skinnene både skjæres og falses og settes inn med fett før
man kunne ta skinnet og læret i bruk til klær, sko og redskaper.