Moss bys historie - Moss Historielag

104 Barokk og pietisme
I karnappværelset: Denne staselige
kommoden har nok i sin tid gitt
plass til Hans Thaulows private
effekter. Men da kong Christian VI
kom på besøk i 1733, ble den sikkert
tomt. Kommoden sto nemlig nettopp
i det vakre karnappværelset
som kongen fikk disponere. Kommoden
er i «hollandsk» senbarokk
stil og er neppe laget i Moss.
_ 4 g fiji
Parykker med og uten pudder
Det var mange håndverk som var representert i andre av landets
byer, som ikke fantes i Moss i 1743. Byen hadde ingen urmaker,
ingen baker og ingen slakter. Det vitner om at byen var liten. Ikke
desto mindre hadde denne byen to parykkmakere. Når det gjaldt
hår og parykker, trengte byen tydeligvis ekspertise.
Lars Bjerkholt og Niels Wulf heter de to parykkmakerne i 1743.
Om begge heter det at de er både fattige og svakelige. Den ene av
dem lå sågar til sengs da byfogden kom for å kreve inn skatten.
Kanskje var det hard konkurranse innen næringen. Eller også var
betalingen dårlig. Det ble i hvert fall stor gjennomtrekk blant
parykkmakerne. Syv år senere er det andre navn som dukker opp.
I 1760-årene har byen Moss også flere parykkmakere. En av dem,
en viss Christian Mustigkeit, fikk et nokså dårlig rykte i byen og ble
anklaget for tyveri fra Johannes Gudes krambod under en mindre
brann. Saken utviklet seg tregt, og Mustigkeit ble sittende arrestert
hele syv måneder før han ble frikjent. Hvordan det i mellomtiden
var gått med byens parykker, forteller ikke rettsprotokollene noe
om.
Midt på 1700-tallet ble europeisk kles- og hårmote dirigert fra
Paris og Versailles. Det gjaldt også Moss. Barokk-kongen Ludvig
XIV og hans hoff hadde hatt enorm prestisje tidligere i århundret.
Og man skjelte ikke mindre til Frankrike nå i den senbarokke
perioden.
Den store fullparykken fine herrer som Thaulow bar på denne
tiden, ble ikke brukt til å skjule skallethet. Poenget med parykken
var å skape avstand og andektig respekt for den mann som bar den.
Parykkene var storkrøllete, og håret falt nedover ryggen på begge
sider. Bare når han befant seg alene og hjemme i sitt studerkammer,
kunne Thaulow fjerne parykken og erstatte den med en lett
liten lue.
Parykkene var ikke bare store, de var også dyre i anskaffelse og
vanskelige å stelle. Parykkene fantes i ulike utførelser og prisklasser.
De kunne lages av menneskehår, av geite- eller hestehår,
eller utføres kunstig, av tråd og tøy. Man hadde gjerne en mørk
parykk til dagligbruk og en hvit- eller gråpudret til festbruk.
Hvor mange som brukte parykk i Moss i 1740-årene, vet vi ikke.
Men ut fra det vi ellers vet, er det grunn til å tro at de høyere
offiserer, folk innen de ledende embedsfamilier og de tre — fire
rikeste kjøpmannsfamiliene i hvert fall bar parykk, foruten at
familiene på Evje og Værne kloster kom til byen med sine parykker
for å få stelt dem eller for å bestille nye. På Kambo måtte man nok
renonsere på den slags!
Kvinner brukte parykker bare til fest. Parykkene ble dermed
mest synlige og mest karakteristiske som deler av mannsdrakten.
Og mannfolkene gikk ellers i knebukser og hadde lange strømper
og sko med spenner eller støvler nedentil. Oventil hadde en mann