Moss bys historie - Moss Historielag

234 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
I de siste tiårene av 1700-tallet dyrket man poteter på Orkerød
og Torderød og andre gårder på Jeløy som tilhørte Thaulows egne
slektninger og omgangsvenner, familiene Chrystie og Gude.
Hvor snart fulgte bøndene etter? Vi kjenner ikke det nøyaktige
svaret på det. Christen Pram nevner riktignok alt i 1804 at
bøndene har dyrket såpass mye poteter at man har kunnet
eksportere noe over fjorden til Tønsberg. Det neste vitnesbyrd om
at poteten har vært tatt i bruk av bøndene i egnen, er et brev fra
byfogd Scheel til København i 1807, der han nevner i forbifarten at
potetavlingen har vært god det året.
På den annen side kan ikke avhengigheten av poteter som mat
ha festnet seg med en gang. Soldatenes matrasjoner noen år senere
bærer ingen spor av poteter. Krigene mot Sverige førte bondesoldatene
med korn som drivstoff, nå som før. Poteter gir riktignok
langt færre kalorier pr. vektenhet enn korn. Muligens skal man
derfor ikke tillegge soldatenes kosthold avgjørende vekt når man
forsøker å bestemme potetens gjennombrudd i Mossedistriktet.
I det meste av Norge ellers blir nødsårene fra 1807 og fremover
regnet som potetens gjennombruddsperiode blant bøndene. De
dårlige kornavlingene og den knugende sulten gjorde det tvingende
nødvendig å eksperimentere. Kanskje ga det grunn til å
undersøke om denne rare planten ga ti fold, slik ryktene sa?
Så viste det seg at ryktene hadde talt sant. Dessuten smakte
poteten brukelig. Og med gode potetavlinger ble det mulig både å
forsørge seg med mat og frigjøre penger som ellers ville ha blitt
brukt til ekstra kornkjøp.
Bøndene rundt Moss var vant til å bruke penger. Det hadde mer
enn hundre års økonomisk samkvem med borgerne lært dem.
Kaffe var et nytt luksusprodukt borgerskapet hadde vent seg til a
kjøpe nettopp i den perioden bøndene og arbeidsfolk ellers hadde
sultet mest. Kanskje skulle man ape etter de fine når det gjaldt
kaffe også?
Berthe fra Hesteløkka
Nord på Jeløy, i vekslende avstand fra Mossesundet, lå det i 1801
tre små husklynger. Jorden som hørte til, hadde i hundre år ligget
under Moss jernverk, men tilhørte nå bonden på Nes. Her hadde
det ligget en selveid gård og en plass i 1 766. I året 1801 registrerte
presten tre plasser her, Renneflot, Hesteløkka og Kongshavn.
På Hesteløkka bodde Carl Nicolaisen, hans kone Berthe, som
var elleve år eldre, en ettårig datter, et pleiebarn og en gammel
«inderste». På det andre bruket bodde Berthes bror og hans kone
Walbor. Også de hadde en innlosjert mann hos seg, en gammel,
vanfør mann som hadde vært matros i sin ungdom. Anne Marie, en
søster av Berthe og Halvor, bodde barnløs med sin mann på det
tredje bruket.