Moss bys historie - Moss Historielag

131 Barokk og pietisme
Det var vanskelig å søke etter make altfor langt unna den
gården der man selv bodde. Helst burde en frier bo innenfor
rimelig gangavstand, slik at man kunne treffes regelmessig. Selv
om fornuften måtte få råde, dreide det seg likevel ikke bare om å
velge et fornuftig parti. Man måtte like sin tilkommende også.
Kanskje fikk man først øye på en man likte, utenfor kirken.
I bryllup eller gravøl kunne man også veksle de første øyekast. De
siste konfirmasjonsforberedelsene ga ungdommene fra gårdene
rundt byen nye muligheter for flere møter med annen ungdom.
Siden skulle forbindelsen konsolideres. For bondeguttene dreide
det seg ikke om glødende kjærlighetsbrev og svermerisk sukking,
men om nattefrieri og besøk på loftet.
Men også nattefrieriet hadde sine regler. Kontrollen over egne
følelser var sterk. Selv om de unge kunne legge seg i sengen til
hverandre, gikk det vanligvis lang tid før man våget seg på
regulære samleier. Alle bondegutter visste at om en jente ble
gravid, måtte han ta ansvaret. Da var han bundet for livet.
Det var vanlig å eksperimentere lenge og gifte seg sent på Peder
Ellingsens tid. Regulært seksualliv startet gjerne når de to unge var
blitt helt sikre på hverandre, og når det var sikkert at de hadde en
gård i vente. Men samlivet kunne godt starte før det egentlige
ekteskap. Man så det gjerne slik at et kar- eller kjerringemne skulle
prøves ut først. Både gutten og jenta ville teste hverandre. Først når
jenta ble med barn, hadde de et sikkert tegn på at alt var som det
skulle. Da burde det imidlertid lyses til ekteskap så snart som
mulig.
Peder Ellingsen Vanem hadde sikkert nok av jenter å velge
blant. Han hadde i tillegg alt sin egen gård. Det gjorde ham ekstra
attraktiv og ga ham mindre grunn til å nøle. Alt i 1744 visste han
hvem han ville ha. Hans utvalgte, Marie Thorsdatter, var selv
bondedatter fra søndre As på Jeløy. Mye tyder på at hun var et
godt valg, for de to fikk en rekke barn sammen, slik det sømmet seg
produktive bønder. Mange søsken hadde hun heldigvis ikke selv,
og da Marie siden døde, giftet Peder seg like godt om igjen, med
hennes yngre søster. Dermed fulgte det i tidens fylde mye jord med
hans giftermål.
På slutten av 1740-årene må det ha gått godt med Peder
økonomisk, for i 1750 så han seg i stand til å kjøpe nabogården
Rød. Samme år flyttet han dit fra Vanem. Men han fortsatte å drive
de to gårdene sammen.
Peder og Marie fikk en serie med døtre, Walbor i 1745, Maren i
1746, Else i 1748, Berthe i 1749, alle født på Vanem. Den yngste av
deres døtre, Anne, ble imidlertid født i 1751, på Rød. Alt gikk etter
oppskriften. Peder og Marie kunne sikkert ha ønsket seg en sønn.
Men ellers fungerte ekteskapet som produksjonsenhet like bra som
gårdene de satt med.