Moss bys historie - Moss Historielag

323 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje?
ansvar for 250 skolebarn. De yngre guttene gikk på skolen om
formiddagen, pikene om ettermiddagen. Og de eldre barna, som
delvis var i arbeid, men som forberedte seg til konfirmasjonen, gikk
på skole om kvelden.
Siden flyttet skolen til en tomt ved Rådhuset. Etter brannen i
1858 tok man midlertidig inn i en arbeiderbolig på Jernverket,
inntil kommunen fikk ferdig en ny skolebygning, en toetasjes
trebygning på en tomt Hans Blom eide, Breidablikk, som lå i
«Samuelsbakken» mot parken. Det må ha vært en romslig bygning.
For i tillegg til de to lærerne var det plass til å huse byens
fattigforstander og feiermester også, med hver sin familie, samt en
hest og to kyr.
Helt frem til 1873 bodde minst én av skolens lærere til enhver
tid i selve skolebygningen. Da måtte læreren flytte Ut fordi undervisningen
krevde mer plass enn de fem klasseværelsene man hadde
disponert inntil da. På den tiden ble sløyd og håndarbeid etablert
som egne fag, noe som også medførte at lærerstaben økte. Elevtallet
var da kommet opp i nærmere fem hundre barn. Men skillet
mellom gutter og piker var fremdeles strengt. Da hadde imidlertid
skolen tilsatt enda en kvinnelig lærer, slik at hele lærerstaben
utgjorde ni personer.
I skolefolkenes egne øyne ble tilbudet bedre og bedre. Også
embedsmenn og stortingspolitikere ga sin verbale støtte og velsignelse
til allmueskolen. Like fullt var det hevet over enhver tvil at
de sendte sine egne barn til andre skoler.
Barn på asyl
Moss hadde imidlertid ikke bare allmueskole i 1865. Byen hadde
også barnehage, eller «asyl», som det het i den tids, for oss
gruvekkende terminologi. Asyl, eller barnehager, skilte seg i samtiden
fra barnehjem eller vaisenhus, som var en langt eldre ordning
som man hadde hatt i de store byene i landet siden tidlig på
1700-tallet. Asyler var en mer moderne idé. I England var de første
asyler blitt opprettet tidlig i århundret, siden hadde ideen spredt
seg via Frankrike, Tyskland og Danmark til Norge.
Moss var igjen tidlig ute og fikk asyl i 1840, tre år etter
Christiania. At systemet var utbredt i Norge, forstår vi når vi hører
at det fra 1841 ble utgitt et eget «Asyl- og Skoletidende». Rundt
1865 var det rundt seksti barn som hver dag kom til asylet, fremgår
det av en artikkel i Moss Tilskuer. På det tidspunkt var det den 39
år gamle jomfru Sophie Ussing som bestyrte institusjonen. Det
gjorde hun sammen med sin mor, som var enke, og som hun bodde
sammen med.
«Asyler, Bevaranstalter for Smaabørn,... hvor fatige Forældre af
den arbeidende Klasse kunde erholde Opholdssted og Tilsyn for
sine Børn i 2 —7 Aars Alder medens de selv er udenfor Huset i