Moss bys historie - Moss Historielag

75 Barokk og pietisme
«Konsumpsjonen» var blitt innført alt i 1680. Den var et eget
sett av avgifter på en del konsumpsjonsvarer. Vi ville vel kalle
denne skatten en omsetningsskatt. Å unndra seg konsumpsjonsskatt
ble ikke ansett for særlig forbrytersk på 1700-tallet heller, vel
å merke så lenge man ikke ble oppdaget.
Å importere uten å betale toll, slik Lauritz Hvidt nå hadde
forsøkt, ble nok regnet som verre enn å unndra seg konsumpsjon.
Men det må nok også ha vært ganske vanlig, og det fantes nok av
smuglerskandaler fra byene omkring Christianiafjorden til at
forholdene var blitt nokså alminneliggjort i den allmenne rettsbevissthet.
Tollere og syndere
Å drive inn ren utførselstoll hadde ikke krevd noe stort byråkrati.
Mer omfattende tollbestemmelser krevde et mer komplisert apparat
for å drive tollen inn og sørge for at folk respekterte
bestemmelsene.
Siden middelalderen var tollinntektene blitt forpaktet eller
«forlent» bort. Systemet hadde vært det samme som innen all
annen administrasjon inntil midten av 1600-tallet Så kom eneveldet.
Med det fulgte nye tanker om hvordan staten burde organiseres.
Nå forsøkte man å gjøre tollerne til byråkrater og gi dem fast
lønn. Siden forsøkte man flere ganger å redusere deres inntekter.
Faktum var at tollinntektene telte mer for kongen enn samtlige
andre skatter midt på 1700-tallet. Tollinntektene var de viktigste
statsinntektene. De betydde dobbelt så mye som «Fogderienes
Contributioner», altså de pengene landfutene og byfogdene fikk
samlet i hop.
Tollerne hadde dessuten langt høyere inntekter enn futene og
byfogdene. For de fikk i tillegg til sin faste lønn fortsatt sportler og
en viss andel av det de konfiskerte. Selve tollbodene kunne staten
enten eie eller leie. I noen tilfeller eide tolleren huset og fikk i
tillegg leie av staten.
Derfor var det både populært og innbringende å være toller. De
som fikk embedet, ble gjerne sittende mange tiår ad gangen. I alle
fall var det slik i Moss. Johan Høyer hadde vært toller i flere tiår
tidlig i århundret. Christopher Calmeyer ble værende i embedet til
midten av 1740-årene. Siden ble han etterfulgt av David Voigt, og
han ble også lenge i stillingen.
Calmeyer trivdes sikkert utmerket både med sitt arbeid og med
inntektene. Akkurat denne natten i 1734 må han imidlertid ha følt
seg nokså ille berørt over å komme i motsetningsforhold til selveste
Lauritz Hvidt ...
Utover på 1700-tallet ble problemet for kongen å sikre seg disse
inntektene på en mest mulig effektiv måte, slik at så lite som mulig
gikk til spille. Og hva var så den beste løsningen: Den «gamle»