Moss bys historie - Moss Historielag

239 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Våningshus: Hovedbygningen på
Rør ble oppført på slutten av 1700tallet
i to og en halv etasje. I hver
etasje fantes en svalgang. Fotografiet
er tatt av Ingebret Aas i 1931.
Glade enkefolk
Det var datter til Peder Ellingsen Vanem, Walbor Pedersdatter,
som var kone på gården i 1801. Og det ser ut til at hun da hadde
bodd på Vanem nesten alene i lang tid. Gården hadde da i mange
år vært en virkelig kvinnfolkgard. For Walbor og hennes søster
Berthe styrte i fellesskap uten andre karfolk på gården enn
tjenestekarer, som kom og gikk.
Dessuten hadde de to kvinnene sin stakkars blinde halvsøster
Marie boende. Siden Peders tid hadde det ikke vært noen husbond
i huset. Og det var jo rart, for søstrene satt jo med egen gård.
Uansett hvilke lyter de måtte ha, så gjorde det dem meget
attraktive.
Omsider, 49 år gammel, bestemte Walbor seg til å gifte seg.
Hennes valg falt på den 22 år yngre Mads Ellingsen fra Råde. Han
var sannsynligvis en ganske nær slektning, for de to var tvunget til
å løse kongebrev. I 1803, etter syv års ekteskap, var det åpenbart at
Walbor, som da nærmet seg de seksti, ikke ville komme til å sette
barn til verden.
De to opprettet derfor en ektepakt. Der het det at den som levde
lengst, skulle arve hele boet. Så døde Walbor, i 1812. Og Mads, som
nå var 45, hadde ikke til hensikt å forbli enkemann.
I et samfunn der dødeligheten var så høy som den var, ble det
mange enker og enkemenn. Om man ble enke eller enkemann og
ennå ikke var blitt femti år, ble man ikke gående lenge alene.
Halvparten av de menn som mistet sin hustru, giftet seg om igjen
innen det var gått ett år. I samfunn med stort kvinneoverskudd er
det alltid lett for en enkemann å få trøst — og hjelp til gårdsdriften.
For kvinnene tok det gjerne lengre tid. Om en enke hadde midler,
varte imidlertid ikke enkestanden lenge for henne heller, om hun
ikke var for gammel.