Moss bys historie - Moss Historielag

78 Barokk og pietisme
Ølkrus med sølvlokk fra 1770
I 1743 må vi regne med at det har vært bosatt rundt 35 slike
skolerte, fagbevisste håndverkere som Hans Næsted i Moss. De
utgjorde ikke noe flertall i forhold til Schiøths «154 Siæle». Sett
under ett var det imidlertid langt flere av dem enn det var
dagarbeidere, tjenere eller småkjøpmenn. Dermed kan vi gi
Schiøth rett i at de nok utgjorde det mest vesentlige innslag i
bybildet. Byfogden kjente åpenbart den byen han var satt til a
styre!
Den evige gullsmedsvenn
I et annet lite hus i byens øvre gate bodde i 1743 den nygifte
gullsmed Halvor Christophersen Utne med sin kone Amalie og
resten av «sitt hus». Halvor var ingen rik mann. Han var «gandske
fattig», anførte byfogd Schiøth i skattelisten. Han var nemlig først
nylig blitt gullsmedmester, og hadde som andre nyetablerte sikkert
problemer med å få endene til å møtes.
Halvors hjem og hans arbeidsplass var det samme. For en
håndverksmester og hans ansatte var det ikke noen forskjell på
hjem og arbeidsplass. De sov, arbeidet og spiste på samme sted,
hjemme hos sin mester.
I dette sitt hus var Halvor herre og mester. Under seg hadde han
sin dreng og sin læregutt, sin hustru og sitt barn. Klokke hadde
man neppe hos Halvor. Arbeidet tok til tidlig om morgenen, nar
Halvor selv bestemte at dagens arbeid skulle begynne. Han
avgjorde også når det tok slutt, en gang etter mørkets frembrudd.
I sitt hus og sitt brød hadde Halvor en svenn. Jan Terber het
han. Og han arbeidet etter alt å dømme i mange år hos Halvor
Utne. Kanskje hadde han vært læregutt i Moss og siden gitt seg ut
på landeveien? I alle fall hadde han vært noen år på vandring etter
at han ble svenn.
Det var lang hevd på at en svenn skulle ta seg vandrear.
Hensikten med slike svenne- eller gesellvandringer var å sørge for
at nyvinninger innen et håndverksfag nådde rundt. Enten det
dreide seg om nye moter eller nye teknikker, var eldre mestre i
faget interessert i å få kjennskap til dette.
En mester hadde gjerne familie og forretning å se til. Derfor
kunne ikke mestrene reise selv. Det kunne svennene. I denne tiden
hvor det fantes knapt med bøker og ikke eksisterte /agtidsskrifteT
for håndverkere, var det de unge, ugifte medlemmer av faget som
på sine vandringer brakte faglige nyvinninger omkring.
For å sikre skillet mellom svenner og mestre, for å lette svennenes
adgang til å reise og for å sikre mestrene økt kontroll med sine
fag, var det ikke tillatt for svenner å gifte seg. Halvor Utne hadde
selv vært svenn i mange år, før han giftet seg og ble mester. Jan
Terber skulle selv gå mange år som svenn.