Moss bys historie - Moss Historielag

146 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
kvinner oppført som bindersker og spinnersker? Og hvorfor er det
ikke flere gifte blant dem?
Kommentarer fra slutten av 1790-årene gir inntrykk av at
fabrikken hadde fått åtti —nitti ansatte og hadde rundt ti stoler i
virksomhet. De som betjente disse, må stort sett ha vært kvinner.
Hvorfor er det så ikke flere kvinner som «synes» i folketellingen?
Saken var at etter tidens tenkning oppga man ingen yrkesaktivitet
på en kvinne eller en mindreårig dersom vedkommende
hadde en «forsørger» i huset. En kvinne med mann og barn hadde
hustru- og morsrollen som sitt primære «yrke», uansett om hun
samtidig hadde arbeid utenfor hjemmet. Derfor er det meget
sannsynlig at en del gifte kvinner faktisk arbeidet på fabrikken.
Sannsynligvis ble lønnen deres betalt til deres menn. Også det
gjorde det mindre naturlig å regne dem som yrkesaktive. Det
samme er tenkelig for yngre, hjemmeboende gutters vedkommende.
Så selv om folketellingen bare oppgir tredve ansatte, kan det
like fullt ha vært langt flere ansatte på fabrikken, selv om antallet i
1801 nok ikke lå fullt så høyt som noen år tidligere.
Fabrikkens ringvirkninger har neppe begrenset seg til selve
Moss med forsteder. Ute på gårdene på Jeløy fantes det også noen
spinnersker. Og på Otterstad, Gate og Goen i Rygge bodde det
også enker og ugifte kvinner som i 1801 ble omtalt som spinnersker.
At de daglig dro den lange veien til Moss, er likevel mindre
sannsynlig. Men presten skilte klart mellom dem og andre kvinner
som «lever av håndarbeide», de som arbeidet med reparasjon og
søm hjemme.
Det er nærliggende å tro at det er disse kvinnene som har utgjort
fabrikkens nettverk på landet. Fabrikken mottok nemlig en del
halvfabrikata fra bondegårdene. Enkelte bondekoner har vel også
hatt tid til å veve litt vadmel for fabrikken? Det ga penger. Og det
ble mer og mer å bruke penger på i byen.
To kompanjonger
Tekstilindustriens fremvekst i Vest-Europa hadde opprinnelig
bakgrunn i militærvesenet. Uniformer krevde likeartede stoffer.
Dermed ble det lønnsomt å drive produksjon i større målestokk,
samle arbeiderne i større bygninger og å innføre spesialisering.
Teknologien var likevel lenge håndverksmessig: Det var arbeiderne,
ikke maskinene, som bestemte tempoet. «Manufaktur» kalte
man det gjerne da, til forskjell fra maskinstyrt «industri».
I Danmark-Norge ønsket man etter Struensees fall i 1772 å
fremme klesmanufakturer i provinsen. Dette var dels distriktspolitikk,
dels sosialpolitikk. Det ble smuglet store mengder tøyer til
Norge. Var ikke da den beste kamp mot smuglerondet å skape
konkurranse? Spinning, veving og arbeid med tøyer virket dessuten
folkeoppdragende og disiplinerende. I «provinsen» var løn-