Moss bys historie - Moss Historielag

363 Viktoriatiden: Idyll eller bakevje': ifi. ?
For selv om straffen ble gjennomført, fikk han — til slutt — all
medlidenhet.
En søndag ble så Ola satt i lenker utenfor kirken. Han var ung
og pen, men helt sikkert fryktelig skamfull og ydmyket. Gapestokken
kom han ikke unna. Da var det at Dorthea Popp gikk frem
til ham på plassen foran kirken. Hun skred langsomt, og godt
synlig for hele menigheten, som må ha stirret så øynene nesten falt
ut.
Madam Popp, Kattrin Berglunds datter, var nå blitt en myndig
dame på 49 år. Hun var blitt enke noen år i forveien, men drev
fortsatt sin manns skredderverksted. Hun hadde frihet til å gjøre
som hun selv ville. Vel oppe ved den stakkars gutten la hun fem
spesidaler i lommen på ham og sørget for at alle så nøyaktig hva
hun gjorde. Fem spesidaler var en anselig sum, nesten en månedslønn.
Plutselig var det som om alle skjønte noe viktig. Med ett
vendte stemningen seg i favør av den ulykkelige unge mannen.
Flere folk fra byen våget nå å følge madam Popps eksempel —
riktignok med mindre summer.
Nå var det ikke lenger mer enn én mening om saken på Moss.
Folks spott og spe vendte seg dermed fra den «skyldige» og mot
sorenskriverfullmektigen som hadde felt den gammeldagse dommen.
Dagen etter avstraffelsen ble gapestokken revet opp og slengt
i gaten.
Verst gikk det ut over mannen som hadde anmeldt Ola. Han
fikk, etter hva som siden ble fortalt, ikke senere gå i fred når han
våget å vise seg på gaten inne i byen. Det var jo han som hadde
sørget for at hele byen var vanæret. Derfor var han nå fritt vilt. Alle
smågutter i byen visste at her var det en som det var fullt tillatt å
mobbe. Til slutt følte mannen seg derfor angivelig så sterkt
trakassert at han emigrerte til Amerika.
En plass som het Kambobukta
Ola Mand var imidlertid etter dette blitt en helt og kunne fortsette
å leve i beste velgående i egnen. I mange år fortsatte han som
tjenestekar. I 1865 bodde det 25 yngre menn rundt på gårdene i
landsognet, som nok var festet på omtrent samme måte som Ola i
disse årene. De aller fleste arbeidet med jordbruk, selv om det
kunne være en og annen kusk eller hustjener blant dem som jobbet
på proprietærgårdene.
53 tjenestejenter i landsognet hadde nok også meget varierende
arbeidsoppgaver, avhengig av hvor mange de var på hver gård, og
om de tjente hos kondisjonerte eller hos en bondefamilie.
I 1865 var imidlertid ikke Ola lenger tjener. En gang i løpet av
1850-årene må han ha gjort en avtale med Ignatius Wankel, som
nå eide Kambo. Avtalen gikk for det første ut på at Ola fikk lov å
bosette seg i eget hus. Kambobukta het plassen han bodde på. Men