Moss bys historie - Moss Historielag

213 Napoleonstiden: Gyllen rikdom, svart nød
Jegerkorpset: Fra en serie tegninger
sent på 1700-tallet med ulike
dansk-norske soldatuniformer.
Hurra, soldater i byen f
Syver Staalberg, som var fire år i 1801, kjente sin mor, men ikke sin
far. Byens tambur, Peder Christensen, hadde to ugifte døtre med
hver sin mindreårige sønn, tre og seks år gamle. Men småguttene
kjente ikke sine fedre. Henricas to og Marias ene barn ble alle født i
1796 og 1797. Heller ikke fedrene til disse barna lot seg oppspore i
folketellingen i 1801. Det var svært mange uekte barn i Moss i
1801, og tilsvarende mange fedre hadde forsvunnet. Når vi skal
forklare alle barna som ble født utenfor ekteskap, og alle fosterbarna,
kan vi imidlertid gjøre det på to ulike nivåer.
Det er klart at den nye moralkodeks som syntes å spre seg i
Moss tidlig på 1800-tallet, på mange måter er en overgripende
forklaring på fenomenet. Det hadde funnet sted en grunnleggende
forandring i folks syn på ekteskapet. Dette gjaldt store deler av
Vest-Europa på samme tid, og var en prosess som samlet tok vel
hundre år. På Moss hadde prosessen tilsynelatende gått langt
fortere. Kan vi så tenke oss en mer konkret tilleggsforklaring?
Det er nærliggende å spørre seg om mange av eller alle fedrene
til disse barna tilhørte en bestemt gruppe mannfolk som hadde
forlatt byen noen år tidligere. Saken var den at Moss noen år
tidligere hadde vært garnisonsby. Etter det korte høstfelttoget mot
Sverige i 1788 ble Det norske Jægerkorps lagt i garnison i Moss.
Korpset var en nydannet eliteavdeling av norske infanterister.
Deres ankomst betydde liv og moro og mange kjekke menn
innlosjert over hele byen.
Også bakover på 1700-tallet hadde øvrigheten tatt lett på om
soldater etterlot seg avkom når de dro gjennom en bygd eller
oppholdt seg midlertidig i en by. Soldater hadde derfor solid hevd
på å få løpe fra et eventuelt forsørgeransvar. De ble ikke straffet om
de ikke giftet seg, slik lokale gutter var blitt helt frem til 1770-årene.
Den plutselige innlosjering av soldater kom nå til å virke utløsende
på den endring i seksualmoralen som var i ferd med å finne sted.
Noen av medlemmene i korpset bosatte seg i byen. Det gir
folketellingen av 1801 et godt bevis på. For flere arbeidere og
håndverkere fant grunn til å oppgi til presten og klokkeren at de
var «forhen jæger».
Korpset som sådant brøt imidlertid opp fra byen i 1796.
Conradine Dunker forteller i sin memoarbok at da de skulle forlate
Moss og forflyttes til Christiania, sørget Mossianerne meget over
avreisen, «ti Officerene var høiagtet og elsket paa Moss». Det ble
holdt avskjedsmiddag med ball og forfattet en avskjedssang som
siden ble trykt i Norske Intelligenssedler:
Men os just traf det haarde Stød:
En uforsonlig Skiæbne bød
Det ædle norske Jægercorps
os snarlig at forlade.